I en ny bok ser ledende barnerettighetsforskere nærmere på disse spenningene og prøver å gi et mer nyansert bilde basert på tverrfaglig og empirisk forskning.
FNs konvensjon om barnets rettigheter ble vedtatt av FN i 1989 og har fra 2003 vært gjeldende som lov i Norge gjennom Menneskerettighetsloven. FNs barnekomité har som oppgave å følge med på om landene som har forpliktet seg til å følge konvensjonen gir barn de rettighetene de har krav på. De har blant annet kritisert Norge for store kommunale variasjoner i tjenestetilbud til barn, midlertidige oppholdstillatelser til mindreårige og barns rett til å bli hørt i utlendingssaker.
Bra, men ikke bra nok
Open Acess-boken Children’s rights in Norway. An Implementation Paradox? publisert av Universitetsforlaget er et første forsøk på å måle hvordan, eller hvor godt, barnekonvensjonen er implementert i Norge. Det vil si om Norge klarer å gi barn de rettighetene og oppfylle pliktene som vi har påtatt oss gjennom barnekonvensjonen. Den kombinerer kvantitative mål med kvalitative analyser av utvalgte områder som seksuelle overgrep, barn i fengsel, fattigdom og LHBT, for å gi et overblikk over det store bildet, samtidig som den ser nærmere på spesielle situasjoner eller utsatte barn.
“Norge gjør det veldig bra på internasjonale rangeringer over land det er best å vokse opp i. Men å være best er ikke det samme som å være bra.” forklarer Professor Malcolm Langford, en av bokens redaktører og fortsetter:
“Denne oppfatningen om at Norge er verdenslederen kan være kontraproduktivt, siden den kan gjøre politikere og publikum blinde for problemene som må bekjempes, samt for hvordan man skal håndtere løpende og nye utfordringer. Suksess kan føre til selvtilfredshet.”
Utsatte grupper i Norge
Spenningen mellom å gjøre det bra sammenlignet med andre land og de faktiske forholdene for barn i Norge er et av temaene som går igjen. Det viser seg at selv om mange barn i Norge har det bra, er det noen grupper som møter store utfordringer med til dels store variasjoner mellom barn på grunn av kjønn eller kjønnsidentitet, funksjonsevne, hvor i landet (byen) de vokser opp, eller foreldrenes bakgrunn. Her er det noen utfordringer som går igjen på tvers av alle indikatorene; retten til å bli hørt, retten til frihet, frihet fra diskriminering og tilgang til rettsvesenet.
På noen indikatorer havner Norge relativt langt ned på listen. Et eksempel er psykisk helse, hvor data viser en økning i antall unge som sliter med mental helse. I tillegg har Norge historisk sett hatt et høyere gjennomsnitt av selvmord blant tenåringer enn gjennomsnittet blant OECD-land. Et annet eksempel som trekkes frem er tilgang til rettsvesenet, både fordi barn må ha med verge, men også fordi det er vanskelig å anke, eller endre avgjørelser.
“Noen ting er lettere å rette opp enn andre gjennom politiske og økonomiske prioriteringer. Det viktigste er at vi forstår hvorfor disse hullene og blindspots fortsetter år etter år” forklarer Professor Langford.
Sammen med de andre redaktørene peker han på ting som kan stå i veien for å lukke hullene i implementeringen; barnekonvensjonens kompleksitet, dårlige og utdaterte veiledninger, ansvarsfordeling mellom stat og kommune og mangel på data. Ansvarsfordelingen mellom stat og kommune kan slå ut på for eksempel hvilke støtteordninger barn med nedsatt funksjonsevne får tilgang til.
Alternativ tilnærming - identifisering av utfordringer
Et av hovedmålene med boken er å få en bredere forståelse av situasjonen for barn i Norge. Ved å bruke kvantitative mål på implementering ønsker forfatterne både å finne ut hva som blir målt, hvordan disse målene står i forhold til barnekonvensjonen og finne gode sammenlignbare indikatorer som sier noe om hvordan det utvikler seg over tid for ulike grupper.
‘Vi kan for eksempel bruke frafallsstatistikken fra SSB som et mål på tilgang til utdanning’, forklarer Tori Loven Kirkebø, forsker ved Det juridiske fakultet, UiO.
Selv om lavt frafall ikke nødvendigvis samsvarer med bedre undervisning eller oppfølging, kan konstante, store variasjoner være et signal om at det er noen bakenforliggende årsaker til forskjellene. Dersom en kun tok regelverket som utgangspunkt hadde en ikke vært i stand til å fange opp variasjoner og eventuelt ta grep for å minske forskjeller.
Et sentralt funn i den kvantitative analysen var at vi mangler gode data på flere områder, deriblant frihetsberøvelse av barn og tilgang til tjenester for barn med nedsatt funksjonsevne. I kapitelet om barn i fengsel finner Linda Gröning og Hilde Svrljuge Sætre at det mangler gode tall som viser antall barn i varetekt, samt bruk og lengde på alternative former for straff (enn fengsling).
Nedsatt funksjonsevne - manglende tilgang
‘Rettighetene til barn med nedsatt funksjonsevne har vært opp til diskusjon flere ganger det siste året og er et gjentakende tema i kritikken av Norge. Det mangler gode data over situasjonen til barn med nedsatt funksjonsevne. De få studiene som finnes viser store utfordringer knyttet til tilgang til skolebygg, men også tilgang til tjenester i de ulike kommunene’ sier Kirkebø.
Fakta om barnekonvensjonen
- Barnekonvensjonen er en bindende avtale mellom land om hvilke rettigheter barn har.
- Barnekonvensjonen inkluderer blant annet barns rett til å bli hørt, rett til skolegang, rett til fritid, at barnets beste skal være en avgjørende faktor i alle bestemmelser om barn.
- Avtalen ble ferdigstilt i 1989 og tredde i kraft i 1990.
- 196 land har ratifisert avtalen.
- USA har, som eneste, signert men ikke ratifisert avtalen
- Det er tre tillegg til Barnekonvensjonen: 1) Barn i krig, 2) Barnepornografi og prostitusjon og 3) Uavhengig, individuell klagemekanisme
- Norge er part til de to første, men ikke den siste om individuell klagemekanisme
- Barnekomitéen er en gruppe sammensatt av eksperter som vurderer hvordan land følger opp avtalen.