Prøveforelesning
Informasjon om prøveforelesningen
Bedømmelseskomité
Professor Jan Fridthjof Bernt, Bergen (1. opponent)
Professor Wiweka Warnling Nerep, Stockholm (2. opponent)
Professor Hans Christian Bugge, Oslo (Leder av komiteen)
Leder av disputas: Prodekan for forskning Inger-Johanne Sand
Veileder: Professor Fredrik Sejersted og Professor Are Stenvik
Sammendrag
Grunnloven § 97 slår enkelt fast at ”Ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft”. Bestemmelsen ble vedtatt 17. mai 1814, og har ikke vært endret siden. I likhet med andre grunnlovsbestemmelser har Grunnloven § 97 blitt tolket og forstått i lys av stadige samfunnsendringer. Nye teorier, idéer og samfunnsstrukturer har påvirket både lovgiver og domstoler, for derigjennom å gi bestemmelsen et varierende innhold over tid.
Spørsmålene melder seg derfor raskt: Hva menes med tilbakevirkning? Hva er det som ikke kan virke tilbake? Hvorfor har vi et tilbakevirkningsforbud? Hvem kan påberope seg tilbakevirkningsforbudet? Hvilke situasjoner omfattes av tilbakevirkningsforbudet? Osv.
Selv etter nærmere 200 år med et tilbakevirkningsforbud i vår konstitusjon, er det fortsatt vanskelig å si hvilke tilfeller som rammes av forbudet. Det som i ettertid kan fremstå som vakling i både rettspraksis og i litteraturen, skyldes i første omgang at endringer i samfunnet krever endringer i rettstilstanden. I perioden etter andre verdenskrig har vi vært vitne til store samfunnsendringer, herunder fremveksten av velferdsstatlige goder, som igjen har gitt rettssubjektene rettigheter som tidligere generasjoner ikke hadde krav på.
Samtidig har vi fått en lang rekke reguleringer på områder som ikke tidligere var regulert, eller som tidligere var underlagt reguleringer i mindre omfang enn i dag. I takt med denne utviklingen har forvaltningsapparatet økt kraftig. Dermed fortoner rettssubjektenes forhold til statsmaktene seg i dag ganske annerledes enn i det jordbrukssamfunn hvor Grunnloven § 97 ble til.
Tilbakevirkningsforbudets allmenne utforming og vide anvendelsesområde, kan også bidra til å forklare hvorfor tilbakevirkningsforbudets nedslagsfelt er lite forutsigbart. De forhold som forbudet er ment å omfatte er mangeartede og sammensatte, og de dekker over hele det juridiske virkeområdet. I tillegg er de større, teoretiske fremstillingene av tilbakevirkningsforbudet, forfattet av Aschehoug, Castberg og Knoph, av eldre dato og skrevet før andre verdenskrig.
Med unntak av Fleischers engasjement i 1960- og 1970-årene, har tilbakevirkningslitteraturen etter krigen vært preget av spredte diskusjoner omkring verserende rettstvister eller enkeltløsninger på problemstillinger på utvalgte rettsområder.
Domstolene har i stor utstrekning vist til den juridiske litteratur når tilbakevirkningsspørsmål skal løses, men har i mindre grad adoptert én enkelt teori. I stedet kjennetegnes mye av den rettspraksis vi har på området av at domstolene har hatt en bred tilnærming til problemstillingene, der interesser, hensyn, argumenter og momenter veies og vurderes, før domstolene kommer frem til det endelige resultat. Dette er en tilnærming som på mange måter kan karakteriseres som en helhetsvurdering.
Det er denne helhetsvurderingen som er utgangspunktet og rammen for denne avhandlingen. Dette prosjektet viser at helhetsvurderingen er egnet til å løse tilbakevirkningssakene på en god måte. Fremstillingen skisserer i den forbindelse en modell der fire vilkår må være oppfylt før man foretar en nærmere helhetsvurdering. For enkelte strafferettslige problemstillinger, vil det imidlertid være tilstrekkelig at de fire vilkårene er oppfylt for at lovgivningen rammes av tilbakevirkningsforbudet. For øvrige rettsspørsmål vil de fire vilkårene fungere som en inngangsbillett til helhetsvurderingen.
Videre tar fremstillingen for seg hvilke momenter og hensyn som bør veies i denne helhetsvurderingen. Det avdekkes bl.a. strukturer – og brudd med slike strukturer – i domstolenes rettslige argumentasjon. I den forbindelse ser vi også at noen av de hensyn som gjør seg gjeldende er av mer overordnet karakter enn øvrige momenter, og at disse hensynene bør tillegges særlig vekt ved vurderingen. Dette er først og fremst de hensyn som utgjør tilbakevirkningsforbudets allmenne verdigrunnlag.
I tillegg til å vise hvilke momenter, hensyn og argumenter som inngår i helhetsvurderingen, viser fremstillingen hvordan disse momentene, hensynene og argumentene kan og bør avveies mot hverandre på bakgrunn av en egen vurderingsnorm. I den forbindelse vil alternative vurderingsnormer bli analysert, og konklusjonen vil være at det er tilstrekkelig med én vurderingsnorm for tilbakevirkningsforbudet; nemlig interesseavveiningen.
Det er på denne bakgrunn at fremstillingen vil kunne fungere som en modell for hvordan man går frem ved løsningen av tilbakevirkningsspørsmål, som en leverandør av relevante momenter og argumenter, og som en veiviser til hvordan disse momentene og argumentene avveies i konkrete rettstvister. Dette utelukker imidlertid ikke at det finnes andre måter å løse tilbakevirkningsproblemet på, heller ikke at det finnes andre velegnede måter å fremstille forbudet på.
Prosjektet vil på denne måten kunne være et bidrag til økt forutberegnelighet ved løsningen av tilbakevirkningsspørsmål. Ett av tilbakevirkningsforbudets sentrale hensyn er ivaretakelse av forutberegnelighet, og det kan synes å være et paradoks at det forbud som er ment å ivareta rettssubjektenes forutberegnelighet på øvrige rettsområder i beskjeden grad har oppstilt klare og entydige regler for når forbudet kommer til anvendelse. En viktig forutsetning for forutberegnelighet vil nettopp være at vurderingstemaer, argumenter, strukturer m.v. er tilgjengelige for samtlige rettsanvendere og for den som mener seg berørt av tilbakevirkning. Prosjektet tar imidlertid ikke mål av seg å gi en uttømmende oversikt over alle de problemstillinger som tilbakevirkningsforbudet kan tenkes å reise i norsk rett, og fremstillingen gir heller ikke et endelig svar på ethvert tilbakevirkningsspørsmål.
Prosjektets metodiske sider har i tillegg et fremtidsrettet perspektiv; fremstillingen benytter seg ikke bare av de kildene man tradisjonelt har benyttet ved løsningen av tilbakevirkningsspørsmål. Fremstillingen trekker også inn nyere rettskilder, herunder EØS-rett og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Dette innebærer at prosjektet ikke bare dreier seg om Grunnloven § 97, men om de bestemmelser, argumenter og øvrige rettskilder som til sammen etablerer et tilbakevirkningsforbud i norsk rett.