Bedømmelseskomité
- Professor Eivind Smith, Universitetet i Oslo (leder og første opponent)
- Folketingets ombudsmand Hans Gammeltoft-Hansen, Danmark (annen opponent)
- Professor Outi Suviranta, Helsingfors universitet.
Leder av disputas
Veiledere
- Professor Erik M. Boe, Institutt for offentlig rett, UiO
- Professor Tor-Geir Myhrer, Politihøgskolen
Sammendrag
Tilsynsforvaltningens kontrollvirksomhet. Undersøkelse og beslag i feltet mellom forvaltningsprosess og straffeprosess.
I vår tid foretas en betydelig del av statens styring ved rettslig normering av atferd. Gjennom rettslige styringsmidler varetas viktige kollektive oppgaver, bl.a. miljøhensyn og fordeling av velferdsgoder.
For å sikre at slike normer overholdes i rimelig utstrekning, er det nødvendig med offentlig innsats for å håndheve dem. Håndhevingen av reguleringslovgivningen bygger på et tosporet system; tilsynsforvaltningen står for håndhevingen i tilsynssporet, mens politiet og påtalemyndigheten står for håndhevingen i straffesporet.
Emnet for avhandlingen er tilsynssporets regler om undersøkelser og beslag. Slike regler gir tilsynsforvaltningen vid adgang til å undersøke steder, gjenstander og personer, og til å ta beslag i ting som har betydning som bevis eller som senere vil kunne inndras. Vi støter her på et gammelt dilemma: Hvor dypt man kan gripe inn i den individuelle frihet for å vareta kollektive hensyn? Avhandlingen adresserer dette spørsmålet på et rettsdogmatisk nivå. Den tar utgangspunkt i tolloven, konkurranseloven og matloven, og sammenholder eksemplene derfra med de skranker som følger av Grunnloven § 102, EMK og EØS-retten.
Et spørsmål for seg er hvorvidt bestemmelser som gir adgang til å foreta undersøkelse og beslag, kan anvendes ubeskåret også der det foreligger mistanke om straffbare forhold. I en straffesak er ransaking betinget av at det foreligger skjellig grunn til mistanke om et straffbart forhold av en viss alvorlighetsgrad. I tilsynssaker er det som oftest adgang til å foreta kontroll uten krav til mistanke. Denne forskjellen leder til at politiet kan være avskåret fra å foreta ransaking hos en som er mistenkt for drap, dersom mistanken foreløpig ikke er tilstrekkelig sterk, samtidig som den mistenkte kan straffes om han ikke åpner sin dør for feieren.
I en del tilfeller kan det være lite å si på en slik ordning. De fleste vil nok akseptere at det bør være adgang til å undersøke om en bygning er i ferd med å rase sammen uten at det foreligger skjellig grunn til mistanke om straffbare forhold. Men løsningen er neppe like opplagt der en virksomhet mistenkes for skatteunndragelse. Dersom skatteetaten også i en slik situasjon kan foreta bokettersyn etter ligningslovens regler, vil det kunne underminere vernet etter straffeprosessloven. Dette skyldes at ligningsetaten i vid utstrekning kan gi opplysninger om straffbare forhold videre til politiet, uavhengig av om politiet selv hadde hatt adgang til å innhente dem. Slike opplysninger kan i sin tur gi grunnlag for strafforfølgning. Hvorvidt dette gir grunnlag for å tolke tilsynslovgivningen innskrenkende, er blant de spørsmål avhandlingen tar opp.
Fremveksten av en stadig mer offensiv tilsynsforvaltning gir på flere punkter grunnlag for å spørre om tilsynsvirksomheten rommer særtrekk som ikke i tilstrekkelig grad varetas av dagens regler. En ting er at tilsynssaken vil kunne ende opp som straffesak. Enda viktigere er det at forvaltningen i stadig større utstrekning får adgang til å ilegge forvaltningssanksjoner. Reglene i tilsynssporet er utformet for å forbygge, ikke for å straffe. For den som utsettes for undersøkelser og beslag, fremstår de nok som mindre betryggende enn reglene i straffesporet. Et interessant lovgivningspolitisk spørsmål er om fremveksten av en ”forvaltningsstrafferett” skaper behov for en ”forvaltningsstraffeprosess”. I avhandlingens siste kapittel drøftes dette spørsmålet i et rettspolitisk perspektiv, blant annet i lys av dansk rett.
Summary
Regulatory Enforcement. Search and Seizure in Administrative Law.
The Norwegian system of enforcement of legal norms is two-tracked. Administrative legislation that carries a punishment when breached, is subject to civil law enforcement from various supervisory bodies as well as criminal law enforcement from the police and the public prosecutors.
My thesis examines civil law rules on search and seizure. The rules considered facilitate authorities’ search of places, objects and persons, and their seizure of tangible objects that may have significance as evidence in administrative processes. Such measures raise an old dilemma: to what extent can public authorities interfere with individual freedom in order to safeguard and promote collective goals? The thesis discusses this by way of studying the legal dogmas applicable. It analyses provisions that enable authorities to undertake such measures as well as provisions that place constraints on such authority pursuant to Norwegian constitutional law, human rights law and EEA law.
A question of particular importance is whether administrative provisions regarding search and seizure are fully applicable in situations where the person against whom such measures have been instigated may have committed a criminal offense. In criminal cases, a search warrant may only be issued where there are reasonable grounds for suspicion. In civil law cases, however, supervisory bodies may often carry out searches and seizures regardless of such a criterion. Consequently, the police may be prevented from searching the premises of the suspect in a murder case if the suspicion is not yet sufficiently established, while the suspect concurrently must open his door for the building inspector.
Such differences in criteria are of course often sensible enough. The public will probably accept that it should be possible for a building inspector to examine whether a building is about to collapse even if there is no suspicion of criminal behavior. But the answer may be less obvious where a company is suspected of tax evasion. If tax authorities can make a full tax audit also under these circumstances, it could easily undermine the legal safeguards offered by the Criminal Procedure Act. This is because tax authorities to a wide extent are allowed to pass information on criminal matters on to the police, regardless of whether the police could have conducted a search themselves. Such information may in turn provide the basis for criminal prosecution.
The emergence of increasingly proactive supervisory bodies prompts the question of whether administrative supervision possesses characteristics that are not adequately reflected in today’s legislation. First of all, an administrative process could result in criminal investigation and prosecution. More importantly, administrative authorities are increasingly permitted to impose administrative sanctions that amount to punishment in almost every respect but the name. Since the rules of administrative enforcement contain fewer procedural safeguards against abuse than the corresponding rules of criminal law enforcement, one pertinent question is this: Does the growing body of "administrative criminal law" create a need for an "administrative criminal procedure"? In the last chapter of the thesis, this question is discussed in light of recent developments in Danish law.
For mer informasjon kontakt Gro Tømmereek