Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Professor Sverre Blandhol, Universitetet i Oslo (leder)
- Professor Ragna Aarli, Universitetet i Bergen (1. opponent)
- Professor Eva Smith, Universitetet i København (2. opponent)
Leder av disputas
Veiledere
- Professor Inge Lorange Backer, Universitetet i Oslo (hovedveileder)
- Professor Magne Strandberg, Universitetet i Bergen (biveileder)
Sammendrag
En grunnleggende målsetning i norsk sivilprosess er ønsket om at innholdet i avgjørelsen er riktig. Jo flere og bedre bevis som legges frem i en sak, desto bedre grunnlag vil retten ha for å vurdere om det faktum som legges til grunn for avgjørelsen er sant. Ofte sitter imidlertid ikke parten selv med alle de aktuelle bevisene. Før beviset kan føres for dommeren, må parten derfor i noen tilfeller først få tilgang til beviset, for deretter å inkludere det i sitt bevistilbud. Prosessen knyttet til bevisene kan med andre ord deles i to faser. Den første fasen omhandler bevistilgangen, der partene får tilgang til bevis som de ikke selv har hånd om, og den andre fasen omhandler bevisføringen, der partene fører bevisene for retten. Avhandlingen konsentrerer seg om den første fasen og hovedproblemstillingen er i hvilke tilfeller og på hvilke betingelser parten kan kreve å få tilgang til beviset.
Bevistilgang
Tvisteloven åpner for tre fremgangsmåter for tilgang til realbevis; å få bevis stilt til rådighet, bevisopptak i rettssak og bevissikring utenfor rettssak. De tre fremgangsmåtene er regulert i tvisteloven kapittel 26, 27 og 28. Som en form for rådighetsstillelse, behandles også informasjonspålegg, regulert i tvisteloven kapittel 28 A. For å belyse problemstillingen i best mulig grad, benyttes det flere forskjellige perspektiver. Både partens, advokatens og dommerens innfallsvinkel til spørsmål om tilgang til bevis, er representert.
Digitale bevis
En type bevis som det ofte er problematisk å gi tilgang til, er digitalt lagrede bevis. Mens fysiske gjenstander stort sett er klart definert og avgrenset, er digitalt lagret informasjon dynamiske størrelser i stadig endring som gjerne er lagret sammen med en mengde annen informasjon uten relevans for saken. I tillegg er digitalt lagret informasjon lett å kopiere, manipulere og slette. Disse trekkene vanskeliggjør tilgang, både praktisk og rettslig. Digitale bevis er derfor godt egnet til å belyse spørsmål knyttet til spørsmål om bevistilgang. Fordi det er vanskelig å behandle alle bevistilgangsspørsmål med utgangspunkt i digitale bevis, vil noen spørsmål behandles for realbevis generelt.
Bevisbedømmelse
Problemstillingen innbyr også til en bevisteoretisk drøftelse av bevisbedømmelsen i disse tilfellene. Et gjennomgående trekk for begjæringer om tilgang til bevis er at den som begjærer tilgang bare i begrenset grad kan beskrive beviset som vedkommende ønsker tilgang til – av den enkle grunn at parten ikke selv har tilgang til beviset. Retten har som hovedregel heller ikke tilgang til objektet i forkant av avgjørelsen, og må derfor i stor grad basere seg på den begjærende parts beskrivelser av beviset. Dette innebærer en usikkerhetsfaktor som kan påvirke rettens avgjørelse av om parten skal få tilgang til beviset eller ikke. Avgjørelsen funderes også på en vekting av til dels motstridende hensyn som må vektes mot hverandre. Spesielt i bedømmelsessituasjoner, som ved begjæring om tilgang til bevis, der avgjørelsen må tas på et spinkelt faktumgrunnlag, vil vektingen av hensyn stå sentralt. Betydningen av relevante hensyn og vekting av disse fremheves derfor i avhandlingen.