Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Professor Ragnhild Hennum, Universitetet i Oslo (leder)
- Professor Ragna Aarli, Universitetet i Bergen (1. opponent)
- Professor emeritus Christian Diesen, Universitetet i Stockholm (2. opponent)
Leder av disputasen
Veileder
Sammendrag
Isolasjon i varetekt – lovgiving om risiko og menneskerettigheter
Norsk varetektspraksis har lenge vært omstridt. Særlig har bruken av fullstendig isolasjon vært kritisert av internasjonale menneskerettsorganer som Den europeiske torturforebyggingskomiteen (CPT) og FNs torturkomité (CAT).
Hvordan bør Norge forholde seg til kritikken? Bør vi lytte til kritikk fra slike organer? Innebærer bruken av isolasjon at Norge bryter menneskerettighetene? Bør Stortinget endre loven? Hvordan kan i så fall loven endres?
Vurdering av risiko
Fullstendig isolasjon innebærer at den varetektsfengslede avsondres fra kontakt med alle andre innsatte. Hensikten er å hindre at den varetektsfengslede forspiller bevis gjennom kontakt med andre innsatte. Fullstendig isolasjon er altså et tiltak for å motvirke risikoen for bevisforspillelse.
Et hovedpoeng i avhandlingen er at lovens vilkår ikke gir et godt nok rammeverk for den risikovurderingen som dommeren må foreta i slike saker. Det fokuseres for eksempel bare på sannsynligheten for bevisforspillelse, og ikke på konsekvenser av en eventuell bevisforspillelse. Ikke minst ser man bort fra den store usikkerhet som gjerne preger varetektsaker. Loven kan kritiseres for å bygge på en overdrevent pragmatisk innstilling, der lovgiver forutsetter at man vil få de beste resultater dersom bare dommeren får utøve mest mulig skjønn i den enkelte sak. En slik tilnærming er problematisk der dommerens grunnlag for å vurdere risikoen – som innebærer usikre forutsigelser om fremtiden – er så dårlig som den ofte er i varetektsaker. Sakene er gjerne i en tidlig fase, man vet lite om hvilke beviser som finnes og hvordan bevisene kan påvirkes, og tradisjonen er at sakene skal behandles hurtig og summarisk. I lys av psykologisk beslutningsteori kan det heller ikke utelukkes at dommerens beslutninger kan påvirkes av irrelevante forhold.
Prinsipper kontra pragmatisme
Et meget viktig poeng er at lovens pragmatiske innretning etterlater mindre plass til prinsipielle vurderinger. Dette bør ses i lys av historiske erfaringer på varetektsområdet, som blant annet viser at tradisjon og kultur er viktige faktorer for hvordan loven virker i praksis, at praksis har en tendens til å løpe fra loven, og at behovet for styring derfor er større enn ellers. I avhandlingen argumenteres det derfor for at loven i større grad bør utformes slik at lovgiver selv tar stilling til viktige prinsipielle problemstillinger på forhånd. I så fall tilsier menneskerettslige kilder at lovgiver bør velge en løsning der det slås fast som et prinsipielt utgangspunkt at fullstendig isolasjon bare skal brukes der det er strengt nødvendig.
En bedre modell for risikovurdering?
Med dette som prinsipielt utgangspunkt lanserer avhandlingen en mulig lovgivingsmodell som bedre strukturerer dommerens risikovurdering. Modellen innebærer at dommeren må foreta en samlet vurdering av sannsynligheten for bevisforspillelse, behovet for å hindre bevisforspillelse og kvaliteten på det beslutningsgrunnlaget retten har for å vurdere risikoen. Der det etter en slik vurdering foreligger tungtveiende risiko for bevisforspillelse som gjør fullstendig isolasjon strengt nødvendig, kan dommeren fravike det prinsipielle utgangspunktet.
Ut over dette angir avhandlingen også en rekke andre mulige endringer av lovverk og praksis som kan bidra til redusere problemet med bruk av isolasjon i varetekt.