Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Førsteamanuensis Malcolm Langford,Universitetet i Oslo
- Prof. mr. Janneke Gerards, Utrecht Universitet (1. opponent)
- Vice dean Patricia Popelier, Universitetet i Antwerpen (2. opponent)
Leder av disputas
Dekan Dag Michalsen
Veiledere
- Høyesterettsdommer dr. juris Arnfinn Bårdsen
- Professor Inger-Johanne Sand
- Professor Andreas Føllesdal
Sammendrag
Bakgrunn
Den europeiske menneskerettsdomstolen oversvømmes av klager med påstand om at den europeiske menneskerettskonvensjon er krenket. Dette er ikke først og fremst et problem for domstolen som institusjon, men et uttrykk for at menneskerettighetene i mange europeiske land ikke er beskyttet godt nok. Samtidig øker kritikken mot at domstolen går for langt i å tolke konvensjonen dynamisk. Fra mange hold hevdes løsningen å være bedre og mer effektive nasjonale rettsmiddel. Hvordan kan konvensjonen artikkel 13 – som omhandler nettopp effektive rettsmidler – bidra?
Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 13
Bestemmelsen gir borgerne rett til effektive nasjonale rettsmidler ved prosedable anførsler om at konvensjonen er krenket. Det kreves ikke at konvensjonen faktisk er krenket, men klageren må i tilstrekkelig grad sannsynliggjøre at konvensjonen kan være krenket. I så fall har klageren rett til tilgang til en nasjonal myndighet (normalt en domstol) som med endelig virkning kan avgjøre om konvensjonen faktisk er krenket. Myndigheten må også kunne reparere krenkelsen. Selv om domstolen har avsagt et stort antall avgjørelser om artikkel 13, er innholdet fortsatt uklart og kontroversielt. Samtidig har domstolen – særlig siden storkammeravgjørelsen Kudla v. Polen (2000) – forsøkt å utvide og tydeliggjøre virkeområdet og anvendelsen til bestemmelsen. Dette kan føre til mindre handlerom på områder som medlemslandene normalt har ønsket å beholde kontroll over.
Avhandlingens hovedinnhold
Avhandlingen har to hovedmål. For det første å analysere hvordan artikkel 13 har vært forstått i domstolens praksis i lys av den uklarhet og utvikling som har vært. For det andre, gi anbefalinger til domstolen om hvordan artikkel 13 kan og bør tolkes. Anbefalingene bygger på analysen av domstolens praksis og et bredere normativt og kontekstuelt materiale.
Avhandlingens anbefalinger
Avhandlingen munner ut i to hovedanbefalinger, primært rettet mot Den europeiske menneskerettsdomstol.
Domstolen bør i større grad prøve prosessuelt om og hvordan nasjonale rettsmiddelmyndigheter har vurdert om konvensjonen er krenket. For å oppnå dette, må domstolen benytte artikkel 13 aktivt. Som et motstykke til øket prosessuell prøving, må statene innvilges større skjønnsmargin ved prøvingen av materielle (øvrige) bestemmelser i konvensjonen. Domstolen må som ledd i dette, på et overordnet og prinsipielt nivå, ta stilling til hva innholdet av artikkel 13 skal være. Avhandlingen redegjør for hvordan den prinsipielle tilnærmingen bør være, og hva den som et konkret minimum må medføre.
Hvis domstolen følger disse anbefalingene, kan artikkel 13 hjelpe domstolen med å forbedre beskyttelsen av menneskerettighetene på nasjonalt nivå uten at domstolens legitimitet settes i fare.