Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Professor Hans Petter Graver, University of Oslo
- Professor Elen Stokes,University of Birmingham
- Associate Professor Steffen Foss Hansen, Technical University of Denmark
Leder av disputas
Dekan Dag Michalsen
Veiledere
- Professor Christina Voigt
- Professor Emeritus Hans Christian Bugge
Sammendrag
Nanoteknologi er anvendt naturvitenskap knyttet til strukturer av størrelsesorden 1 – 100 nm, hvor en nanometer er en milliondels millimeter. Nanostrukturer er for store til å beskrives av enkle atommodeller, samtidig er de for små til å beskrives av klassisk newtonsk fysikk. Nanoteknologifeltet er i rivende utvikling. Teknologioptimister ser uendelige muligheter og kaller gjerne feltet «den neste teknologiske revolusjonen». Den økende spredningen av menneskeskapte nanosubstanser gir imidlertid også grunn til bekymring. Vi vet lite om nanosubstansers langsiktige påvirkning på helse og miljø. Der optimistene ser nanoteknologi som et potensielt universalmiddel for å løse alle problemer i vår moderne verden, ser andre også en «Pandoras eske» med stort skadepotensial – ikke ulikt tidligere teknologiske revolusjoner.
Rettslig regulering av feltet må veie de påståtte fordelene mot den potensielt store risikoen som innføringen av nanoteknologi innebærer. Feltet er per nå ikke underlagt særskilt regulering, men forutsettes dekket av eksisterende regelverk, herunder det europeiske kjemikalieregelverket REACH (en EU-forordning som også er gjeldende i Norge gjennom EØS-avtalen). Virksomheter som produserer eller importerer farlige kjemikalier må registrere disse ved Det europeiske kjemikaliebyrået, ECHA, for å få tilgang til EU/EØS-markedet. Målet er at alle kjemiske stoffer etter hvert skal registreres og vurderes gjennom REACH-systemet.
I mangel av særskilt regulering må vi legge til grunn at dagens politiske myndigheter, på EU-nivå så vel som i Norge, mener at dette er en adekvat og tilstrekkelig regulering. Denne doktoravhandlingen peker på en rekke momenter som peker i motsatt retning. Det overordnede forskningsspørsmålet i avhandlingen er: Dekker dagens REACH-regelverk nanosubstanser på en tilstrekkelig og uttømmende måte, slik at helse og miljø i høy grad blir sikret mot potensielle uheldige virkninger av denne type kjemikalier?
Studien gjør et analytisk skille mellom hva som faller innenfor virkeområdet til dagens regulering og hvorvidt reguleringen er tilstrekkelig og adekvat. Med dette utgangspunktet undersøker avhandlingen den rettslige status til nanoskala-kjemikalier under REACH-regelverket, som per i dag ikke inneholder noen bestemmelse som spesifikt nevner nanoteknologi og substanser på nanonivå. Det rettslige rammeverkets effektivitet analyseres i et risikoperspektiv.
Avhandlingen konkluderer med at risiko knyttet til nano-kjemikalier utgjør et strukturelt problem ved dagens REACH-regulering. Et metodisk hovedpoeng er at en rettslig analyse alene ikke er tilstrekkelig for å gi gode svar på om dagens regulering er adekvat. Innsikt i en rekke naturvitenskapelige studier – og da særlig innen toksikologi (læren om giftstoffer) – er også en nødvendighet.