Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Professor Ole Kristian Fauchald, University of Oslo (leader)
- Sir Michael Wood, 20 Essex Street Chambers,London (1. opponent)
- Emeritus Professor Christine Chinkin, London School of Economics and Political Science (2. opponent)
Leder av disputas
Veileder
- Professor Geir Ulfstein
- Dr. Michael Waibel
Sammendrag
Avhandlingens tema er Den internasjonale domstolens bruk av juridisk litteratur. Avhandlingen er basert på en gjennomgang av domstolens praksis fra opprettelsen i 1945 og frem til november 2016. Dissenser og særvota er inkludert. Det er først og fremst disse som siterer juridisk litteratur overhode, siden det bare er noen svært få majoritetsavgjørelser som siterer litteratur. Avhandlingen består av tre deler: en analyse, mulige forklaringer på resultatene av analysen og en normativ vurdering av resultatene av analysen.
Analyse
Én konklusjon i analysekapitlet er at juridisk litteratur generelt tillegges liten vekt når dommerne besvarer rettsspørsmål. Dommerne ser imidlertid ut til å legge større vekt på visse verk. Dette ser ut til å avgjøres ut fra verkets kvalitet, forfatterens ekspertise og offisielle stillinger (som for eksempel som dommer eller juridisk rådgiver for en regjering) og hvorvidt det er enighet mellom flere forfattere. Det er også slik at ulike dommere bruker juridisk litteratur på ulike måter. Omtrent en tredjedel av dommerne har aldri sitert juridisk litteratur. Enkelte dommere siterer ofte juridisk litteratur, og ser tidvis ut til å tillegge den betydelig vekt. Gjennomsnittsdommeren ligger et sted mellom disse ytterpunktene.
Forklaringer
Den mest plausible forklaringen på hvorfor domstolens majoritetsavgjørelser nesten aldri siterer juridisk litteratur, er et ønske om å verne om domstolens særegne stilling og autoritet i folkeretten. Domstolen som institusjon skal være på et høyere nivå enn den juridiske litteraturen, og man avstår derfor fra å anerkjenne litteraturens eksistens. Når det gjelder den lave vekten som litteraturen som regel tillegges, er den beste forklaringen at juridisk litteratur mangler den offisielle forankringen som andre kilder, særlig rettspraksis og arbeider fra Folkerettskommisjonen, har. Det har også betydning at juridisk litteratur ofte utarbeides av én forfatter, mens rettspraksis og arbeider fra Folkerettskommisjonen utarbeides av flere personer som representerer ulike stater og rettskulturer. Når man skal forklare forskjellene mellom hvordan de enkelte dommerne behandler juridisk litteratur, er deres personlige filosofi og stil det sentrale. Rent praktiske forhold har nok også betydning. For eksempel siterer dommerne litteratur oftere i perioder der de skriver færre dissenser og særvota. Det at dommerne tillegger ulike verk ulik vekt, og foretrekker verk med høyere vekt, kan i stor grad forklares med at dommerne ønsker å øke sin egen autoritet ved å vise til autoritative verk. Dommerne har også større grunn til å stole på anerkjente verk og forfattere, og kan spare tid ved å benytte disse i stedet for å gjøre en mer omfattende undersøkelse av litteraturen og andre kilder.
Normative vurderinger
Den normative delen av avhandlingen anbefaler at domstolene bør sitere juridisk litteratur mer åpent, altså at litteraturen siteres når den har spilt en rolle i domstolens vurderinger. De fleste forfatterne som siteres av dommerne kommer fra vestlige land, mens folkeretten i prinsippet skal være global og universell. Derfor ville det vært en fordel å ha et geografisk bredere tilfang av forfattere, selv om man må anta at dagens mønster i stor grad er et resultat av at mye av folkerettsforskningen finner sted i vestlige land.