Det er begrenset antall plasser på disputasen. Det vil derfor bli påmelding i forkant. Påmelding gjelder også for de vitenskapelige ansatte ved fakultet.
Det vil også bli mulig å følge disputasen online via zoom (krever ingen påmelding). Vi gjør oppmerksom på at noen av setene i salen bak kandidaten vil være synlig for de som ser på.
Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Professor Peris Jones, University of Oslo (leader)
- Associate professor Sammy Adelman, University of Warwick (1. opponent)
- Professor Lyla Mehta, University of Sussex (2. opponent)
Leder av disputas
Prodekan Vibeke Blaker Strand
Veiledere
- Professor Ingunn Ikdahl
- Professor Anne Hellum
- Professor Anne Griffiths
Sammendrag
Kan loven redde verden?
Den lovfestede jobbgarantien som underbygger verdens største utviklingsprogram, Indias National Rural Employment Guarantee Act (NREGA), viser rettigheters potensiale til å øke folks forhandlingsmakt slik at de kan sikre seg ressurser i møte med økokriser. Men funnene fra et halvt års feltarbeid i et av Indias tørreste distrikter bekrefter at loven ikke alene er nok til å endre måten felles ressurser forvaltes i en bærekraftig og rettferdig retning. For at rettigheter skal være levende må de som gir loven liv – rettighetshaverne – kunne organisere seg mot strukturene og politikken som driver klimakrisa og tap av naturmangfold.
NREGA gir alle hushold i rurale områder i India retten til 100 dagers arbeid i prosjekter rettet mot økologiske formål – som tiltak mot tørke og landutvikling – samt infrastrukturbygging. Arbeid innen kort avstand fra der folk bor kan kreves når som helst, og betaler minstelønn og likelønn til menn og kvinner. I tillegg gir loven garantier som sikrer kortere arbeidsdager og bedre arbeidsforhold. Prosjektene utføres på kommunale landarealer eller småbøndenes egne gårder.
I områder som tørkerammede Anantapur-distriktet i Sør-India, hvor kaste-, klasse- og kjønnsforskjellene har vært skarpe, har NREGA forandret måten folk jobber. Loven har gitt både nye mengder arbeid i en tid hvor tørke minsker inntektsmuligheter fra jordbruk, men også nye opplevelser av anstendig arbeid. Lavkaste arbeideres og småbønders forhandlingsmakt har derfor økt i forhold til storbønder, byråkrater og politikere, noe som ikke bare har ført til bedre lønn og arbeidsfold i andre sektorer, men også større selvtillit og innflytelse i møte med resten av samfunnet. Dette har åpnet opp nye arenaer hvor lavkaste arbeidere og småbønder kan være synlige og organisere seg.
Samtidig har NREGA ikke ført til holdbar infrastruktur eller varige endringer i måten vann og andre felles ressurser forvaltes. Det som bygges under NREGA, spesielt tiltak mot tørke og jorderosjon på småbønder egne tørkerammede og prekære gårder, fører ikke på sikt til like sikre inntektsmuligheter som den umiddelbare lønnen fra selve arbeidet. I tillegg bestemmer delstatsregjeringer og byråkratiet det meste når det gjelder prosjektene under loven. Dette, kombinert med rådende nyliberale ideer som tilsier at utviklingsprogrammer skal koste minst mulig, fører til at mengden arbeid som fullføres prioriteres foran kvaliteten til jobben som gjøres. Selv om arbeiderne og småbøndene formelt sett kan endre prioriteringene gjennom demokratiske strukturer på landsbynivå, er det vanskelig å stå opp mot mektige (og vanligvis mannlige) interesser og landeiere som dominerer disse forumene, selv med den økte forhandlingsmakten på arbeidsplassen.
Likevel har loven skapt en plattform som gjør at de lave kastene, landløse, kvinner, funksjonshemmede og andre kan jobbe og leve på en helt annen måte. For første gang har loven og staten «vært der» når folk trengte det. Mange organisasjoner og bevegelser har kunnet jobbe intensivt i flere regioner på grunnlaget som NREGA gir, og det finnes flere eksempler hvor organisering og demokratisk integrering av teknisk og lokal kunnskap har ført til store endringer i forvaltning av felles ressurser og ny, mer bærekraftig praksis. Dette viser lovfestede rettigheters potensiale i dyrkningen av normer og kollektiv handling i møte med stadig mer katastrofale økokriser som klimaendringer.