Om prosjektet
Etter folkeretten har en stat hjemmel for bruk av makt mot en statlig aggressor, jf. FN-pakten art. 51. Et lands væpnede styrker, og med det den enkelte soldat, har en parallell hjemmel i folkeretten til å bruke makt mot fiendens soldater, jf. første tilleggsprotokoll til Geneve-konvensjonene art. 43. I folkeretten er det også regulert hva en stat, og dens statsinstrumenter (soldatene), kan tillate seg overfor fiendens borgere på okkupert territorium og på eget territorium. Det finnes derimot ingen folkerettslig hjemmel for å bruke makt mot egne borgere i krig. Dette er å anse som et internt anliggende som statene selv må regulere i sin egen internrett.
Av Grunnloven § 113 går det frem at Forsvaret trenger hjemmel i lov for å bruke makt overfor borgerne, og av § 25, 3. avsnitt er det et eksplisitt forbud mot bruk av militærmakt hvis det ikke er hjemlet i lov. Det er flere bestemmelser i lovverket som gir Forsvaret en slik hjemmel. Dette er hjemler som er behandlet i rettsvitenskapen og brukt i praksis, og er derfor godt kjent i teorien og i Forsvaret. Felles for disse bestemmelsene er at de gir Forsvaret hjemmel for bruk av makt som myndighetsutøver. Når Forsvaret bruker makt som ledd i suverenitetshevdelse er situasjonen en annen. Her finnes det ikke en klar, norsk internrettslig hjemmel for Forsvarets maktbruk.
Bakgrunn
Bødvar Ingvarsson jobber i Den militære påtalemyndighet, Generaladvokaten. Tidligere har han vært høgskolelektor på Forsvarets høgskole. Han er også tilknyttet Institutt for offentlig rett som ekstern doktorgradskandidat.