Avhandlingens hovedspørsmål er når barnets rett til tros- og livssynsfrihet, nedfelt i FNs barnekonvensjon artikkel 14, innbærer en rett for barnet til å bestemme selv i forhold til religiøse eller livssynsbaserte normer. Barnets rett er vurdert i forhold til foreldrenes rett til å oppdra barnet i samsvar med deres egne religiøse og moralske overbevisninger. I tillegg drøftes statens rettigheter og forpliktelser overfor barn og foreldre.
Spørsmålet besvares gjennom en analyse av så vel FNs barnekonvensjon, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og norsk lovgivning. Praksis fra de ulike internasjonale overvåkningsorganene og norsk rettsanvendelse gir en forståelse av hvordan barnets rett til tros- og livssynsfrihet vis-à-vis foreldrenes rett til tros- og livssynsfrihet er forstått. Dette bidrar til å kunne uttale seg om statens forpliktelser og rettigheter overfor barn og foreldre.
Avhandlingen behandler først forholdet mellom barnets og foreldrenes rettigheter i familien, for deretter å se nærmere på barnets rett til tros- og livssynsfrihet og foreldrenes ansvar når barnet er i utdanning på grunnskolenivå og i barnhagen.
Hovedkonklusjonen i avhandlingen er at barnekonvensjonen gir ingen konkrete svar eller omfattende veiledning på når et barn har rett til å bestemme selv i forhold til religiøse eller livssynsbaserte normer. Dermed er det ikke grunnlag for å si at barnekonvensjonen artikkel 14 har økt barnets frihet formelt, det vil si gjennom å kreve lavere aldersgrenser for religionsmyndighet, fjerning av slike aldersgrenser, eller formelle krav til foreldre.
Barnekonvensjonen artikkel 14 krever imidlertid en forandring i forholdet mellom foreldrene og barnet når det gjelder spørsmål om religion, tro og livssyn. Dette oppnås ved å kreve at staten respekterer foreldrenes veiledningsansvar. I dette ligger det en utvikling fra å ha avgjørelseskompetanse alene som foreldre til å ta med barnet inn som en deltaker i avgjørelser om religion eller livssyn.
Til syvende og sist betyr dette at barnets religiøse eller livssynsbaserte identitet skal bli det sentrale vurderingsmomentet i prosessen, denne identiteten skal ikke ses som avledet av foreldrenes, og barnets religiøse identitet skal respekteres. Disse kravene gjelder så vel for foreldrene som for staten.
