I 2022 var jeg vitenskapelig assistent under prosjektet Digital Velferdsstat, hvor jeg særlig var interessert i å belyse hvordan nye former for saksbehandling og arbeidsmetoder påvirker anvendelsen av rettslige normer som ble utviklet for tradisjonell saksbehandling. I avhandlingen undersøkte jeg rettslige og faktiske forutsetninger for det grunnlovfestede offentlighetsprinsippet ved standardisering av tolkning og skjønn i utviklingen av automatiserte saksbehandlingssystemer.
En sentral form for digitalisering i velferdsstaten er den økende bruken av helt eller delvis automatisert saksbehandling, hvor selve rettsanvendelsen i konkrete saker gjennomføres av digitale systemer. For eksempel er behandlingen av søknader om blant annet sykepenger, foreldrepenger og barnetrygd hos Nav i stor grad automatisert.
Ved utvikling av automatiserte saksbehandlingssystemer kan det fattes en rekke beslutninger om tolkning, bruk av opplysninger, og skjønnsutøvelse som får bestemmende normativ virkning for den fremtidige forvaltningspraksisen. Disse «standardiseringsbeslutningene» kan ha noen likhetstrekk med instrukser, utvikling av finmasket forvaltningspraksis over tid, eller de kan nå opp til terskelen for forskriftvedtak. Det er imidlertid ofte uklart hvordan disse beslutningene skal forstås, og hvilke krav som gjelder for blant annet utredning, kontradiksjon og offentliggjøring.
Offentlighetsprinsippet, nærmere bestemt allmennhetens rett til innsyn, er da en sentral demokratisk rettighet som skal bidra til kunnskap og kontroll med forvaltningens maktutøvelse. Den allmenne innsynsretten er hjemlet i Grunnloven § 100 femte ledd og nærmere regulert i offentleglova med forskrift. Innsynsretten gjelder saksdokumenter som allerede eksisterer hos forvaltningen, og den som begjærer innsyn må kunne konkretisere sitt innsynskrav. Skal det være mulig å få innsyn, må det derfor 1) eksistere relevante dokumenter, 2) en må ha kunnskap om at det kan finnes relevante dokumenter, og 3) dokumentet faller ikke under et unntak fra innsyn som forvaltningsorganet enten må eller velger å benytte seg av.
Oppgaven viste blant annet at innsyn kan vanskeliggjøres gjennom alle leddene i denne «innsynskjeden». En første utfordring er at det ikke er klare dokumentasjonskrav for disse standardiseringsbeslutningene. I lys av nye utviklingsmetoder hvor fokus ligger på mer muntlighet, samhandling og smidige prosesser kan det være utfordrende å finne igjen dokumenter som klart beskriver hva som er bestemt, hva som er grunnlaget for de normative beslutningene som fattes, og hvem som har fattet beslutningen.
Videre omtales journalføringsplikten som «nøkkelen til innsyn», men dagens regulering av denne plikten kan være uklar og vanskelig å praktisere for de dokumentene som eventuelt eksisterer. Utgangspunktet er at det kun er inn- og utgående korrespondanse som må journalføres, imidlertid med unntak for organinterne dokumenter som inneholder den «endelige avgjørelsen i en sak». Med mangeartet og fragmentert dokumentasjon fra interne utviklingsprosesser er det imidlertid i praksis utfordrende å vite når en endelig avgjørelse er tatt og hvordan saksegrepet skal avgrenses.
Denne utfordringen gjenskapes når man er kommet til selve innsynsvurderingen. Etter offentleglova § 4 kan dokumenter i den interne saksforberedelsen unntas fra innsyn, blant annet med unntak av dokumenter som inneholder den endelige avgjørelsen i en sak. Her vil det i praksis ofte være slik at dokumentet enten faktisk kan unntas fra innsyn, eller det vurderes slik at det er et organinternt dokument som kan unntas fra innsyn. Selv om merinnsyn må vurderes, er det likevel ikke plikt til å gi merinnsyn.
Oppgaven viste at en enklere vei til innsyn i standardiseringsbeslutningene kan ligge i å gi klarere føringer for hvordan utviklingen og systemene skal dokumenteres, hvordan dokumenter skal gjøres tilgjengelige, og gjennom å stille krav til at det skal gis merinnsyn. Løsningen på utfordringene ligger imidlertid ikke bare i de rettslige reguleringene av dokumentasjonsforvaltningen og innsynsretten.
Når saksbehandlingen i realiteten flyttes fra den konkrete sak til utviklingen va systemet, åpner dette for en rekke spørsmål om forsvarlig saksbehandling, rettsikkerhet, åpenhet og kontroll med den digitale forvaltningen. Det kan her eksempelvis være aktuelt å se på føringer for forsvarlig utvikling av automatiserte saksbehandlingssystemer, nye former for kontroll eller tilsyn med forvaltningen, eller krav til offentliggjøring av informasjon om de digitale systemene. Offentlighetsprinsippet vil da kunne være en mekanisme blant flere for å sikre åpenhet og kontroll med de normene og verdiene som programmeres inn i velferdsstaten
.jpg?alt=listing)
