Digital utstøting og diskriminering

Som vitenskapelig assistent tilknyttet prosjektet Digital Velferdsstat skrev jeg i 2022 stor masteravhandling om temaet digital utstøting og diskriminering. I avhandlingen foretok jeg en vurdering av hvilket rettslig vern personer som ikke får tilgang til rettigheter i et digitalt system har etter norsk rett. Siktemålet var å avklare hvorvidt personer med digitale barrierer av denne grunn nyter vern etter likestillings- og diskrimineringsretten.

Offentlige myndigheter må sikre lik tilgang til tjenester den enkelte har krav på uten diskriminering. Bruk av teknologi til å få tilgang til rettigheter, ved digitalisering av tjenester og bruk av digitale løsninger for å få tilgang til disse, forandrer ikke det prinsipielle ved at offentlige myndigheter har ansvaret for at den enkelte får realisert sine rettigheter uten diskriminering. Når en tjenesteyter tilbyr tjenester som ikke kan benyttes av en gruppe mennesker resulterer dette i en forskjellsbehandling som aktualiserer spørsmålet om diskriminering.

En rekke artikler i mediebildet har de siste årene belyst at personer som står utenfor den digitale hverdagen føler seg diskriminert. Den teknologiske utviklingen har resultert i at stadig flere av samfunnets funksjoner digitaliseres og at bruk av digitale løsninger i økende grad har blitt en forutsetning for å delta i samfunnet. Digitaliseringen skaper dermed barrierer som kan påvirke enkelte personers mulighet til ivaretagelse av egne rettigheter.

Gjennomgangen viser at vernet til gruppen med digitale barrierer i stor grad beror på hvilken personkrets den enkelte tilhører, samt årsaken til at den enkelte mangler forutsetningene til å ta digitale løsninger i bruk. Som en konsekvens av dette har for eksempel eldre og personer med funksjonsnedsettelser som er vernet i likestillings- og diskrimineringsloven et sterkere vern mot diskriminering etter dagens regelverk, sammenlignet med andre personer som av ulike grunner kan kategoriseres som sårbare der vernet må utledes av Grunnloven § 98.

Selv om krav om bruk av digitale løsninger vanskeliggjør tilgangen til rettigheter for enkelte grupper med digitale barrierer, viser gjennomgangen at dette ikke medfører at praksisen med bruk av digitale løsninger i offentlig forvaltning er diskriminerende. Et diskrimineringsforbud har derfor begrenset effekt når det gjelder å hindre digital utstøting. Forbudet har likevel en effekt ved at det kreves iverksatt tiltak for å sikre at en eventuell forskjellsbehandling som et resultat av digitaliseringen av tilgang til rettigheter ikke rammer vernede persongrupper uforholdsmessig hardt. Offentlige myndigheter pålegges også flere plikter og er gitt flere virkemidler som på ulike måter skal sikre lik tilgang til rettigheter for personer med digitale barrierer. Disse er likevel generelle slik at vernet den enkelte har mot digital utstøting etter norsk rett i dag må utledes av en tolkning av flere ulike plikter og virkemidler.

Min konklusjon er at det ikke oppstilles et klart vern mot digital utstøting og diskriminering etter norsk rett. Dette er en indikasjon på at ytterligere tiltak bør vurderes iverksatt for å hindre at de nye utfordringene som har oppstått i kjølvannet av den teknologiske utviklingen kan resultere i digital diskriminering overfor personer som ikke kan ta de digitale løsningene i bruk. I motsatt fall vil det kunne utvikles systemer og strukturer i samfunnet som ikke ivaretar et mindretall av befolkningen. En slik utvikling er et klart rettssikkerhetsproblem.

Ønsker du å lese avhandlingen? Sjekk den ut her.