I bloggserien vår #DigitalKjepphest retter vi oppmerksomheten mot mulighetene og utfordringene i den digitale transformasjonen av velferdsstaten. Neste person ut til å besvare våre tre spørsmål er Ph.D og leder for Nasjonalt ressurssenter for deling og bruk av data (Digdir) Rozemarijn van der Hilst-Ytreland. Hun trekker frem forsvarlighet som et viktig prinsipp for den digitale velferdsstaten, "lappeteppe-problematikken" og behovet for opprettelsen av et organ som har myndighet til å styre den digitale transformasjonen.
1) Hvis du skulle trukket frem ett viktig prinsipp som den digitale velferdsstaten skal bygge på, hva ville det vært?
Et viktig prinsipp som den digitale velferdsstaten skal bygge på er forsvarlighet. Dette prinsippet innebærer ikke bare å oppfylle de ulovfestede kravene til forsvarlig saksbehandling, men også å ta hensyn til bredere aspekter av forsvarlighet. For å opprettholde velferdsstaten er det nødvendig å effektivisere forvaltningen samtidig som man ivaretar grunnleggende rettigheter som rettferdighet og menneskeverd.
En viktig del av dette er å utnytte potensialet som ligger i digitaliseringen og bruke data på en forsvarlig måte. Dette krever en avveining mellom ulike hensyn, og hvilket hensyn som veier tyngst vil avhenge av konteksten. Forsvarlighet innebærer å vurdere og synliggjøre hvilke interesser som kan bli skadelidende ved verdivalgene vi tar, og at disse valgene tas på samfunnsnivå. Det er viktig å se de samlede effektene av verdivalgene vi gjør, i stedet for å gjøre interesseavveininger kun i enkelte digitaliseringsprosjekter eller sektorlovgivning. I tillegg må disse verdivalgene jevnlig revurderes for å sikre at de fortsatt er relevante.
2) Er det noe du synes får for lite oppmerksomhet i den digitale transformasjonen av velferdsstaten?
En faktor som får for lite oppmerksomhet i den digitale transformasjonen av velferdsstaten er regelverkskompleksitet, eller «lappeteppe-problematikken». Dette refererer til problemet med at reglene som er relevante for en problemstilling ofte ikke er samlet på ett sted, noe som gjør det vanskelig å få oversikt. Regelsettene er også delt på ulike nivåer, fra EU-lovgivning til interne retningslinjer, samt at de forskjellige regelsettene kan ha ulike verdigrunnlag som gjør det vanskelig å vurdere dem opp mot hverandre. Dette skaper usikkerhet om hvordan reglene skal brukes sammen. Digitaliseringsprosjekter forsøker ofte å løse juridiske utfordringer ved å endre enkeltbestemmelser eller lage nye forskrifter, noe som kan løse problemet på kort sikt, men som bidrar til å gjøre regelverket stadig mer komplekst over tid.
3) Hvis du kunne endret på, fjernet, eller gitt en regel om digitalisering, hva ville det vært og hvorfor?
Istedenfor å endre, fjerne eller gi en regel om digitalisering, vil jeg heller foreslå opprettelsen av et organ som har myndighet til å gi råd om hvordan vi kan bruke data på en etisk og forsvarlig måte, samtidig som mulighetene som ny teknologi gir utnyttes. Et «Dataetisk råd», basert på modellen fra Danmark, kan være en løsning. I tillegg til å besvare etiske spørsmål på samfunnsnivå, er det et behov for avklaring av juridiske spørsmål på tvers av sektorer for å rydde opp i og forebygge ytterligere «lappeteppe-problematikk»/regelverkskompleksitet. Et slikt organ eller senter trenger myndighet og kapasitet til tverrsektoriell regelverksutvikling for digital forvaltning for å kunne håndtere «lappeteppe-problematikken», som forventes til å øke i takt med digitalisering av offentlig forvaltning.
.jpg?alt=listing)
