Det er flere prosesser i forvaltningen som allerede er automatisert og det ser ut til at det er ambisjoner om å automatisere enda mer. Automatisering kan naturligvis være positivt da det kan føre til økt effektivitet og likebehandling. Det er imidlertid også mange utfordringer knyttet til automatisering og store deler av lovverket er nok ikke utformet med tanke på denne formen for forvaltning. I lys av dette synes jeg det virker interessant å undersøke hvordan forvaltningen arbeider med automatisering og hvilke rettslige rammer som finnes for dette.
Jeg synes spesielt det virker interessant å undersøke hvordan mer skjønnsmessige vurderinger kan håndteres dersom det er et ønske om automatisering av disse. Jeg tenker derfor å se på forvaltningens adgang til å standardisere skjønn, og hvordan dette kan forholde seg til automatisering.
Videre virker det interessant å undersøke hvilke begrensninger eller krav personvernforordningen artikkel 22 og hjemlene for automatisering i blant annet NAV-loven § 4a og utlendingsforskriften § 17-7 c setter. Dette har også en sammenheng med det ovenfor da bestemmelsene i NAV-loven og utlendingsforskriften blant annet ser ut til å inneholde et forbud mot helautomatisering av skjønnsmessige vilkår med mindre avgjørelsen er «utvilsom».
I tillegg mener jeg det ville vært interessant å undersøke hvordan klage- og kontrollsystemet eller saksbehandlingsreglene passer på denne formen for forvaltning.
Planen er å prøve å undersøke hvordan forvaltningen faktisk arbeider med dette og oppgaven vil nok tilpasses litt etter dette. Jeg tenker også spesifikt å se nærmere på kommunene og hvordan disse arbeider med automatisering.
Jeg er veldig interessert i innspill så dersom du har noen tanker kan jeg kontaktes på a.d.joner@student.jus.uio.no!
.jpg?alt=listing)
