Denne høsten begynte jeg som vitenskapelig assistent på prosjektet Digtital velferdsstat. Bloggposten tar for seg tema for oppgaven, og skisserer kort en foreløpig disposisjon.
Vi lever i en tid der digitaliseringsoptimisme- og vilje skaper et stadig mer digitalisert samfunn. For de fleste innebærer det effektivitet og forenklinger. Andre faller utenfor. Digital inkludering handler ikke lenger om hvem som har tilgang til sosiale medier og dataspill. Statig flere «steder» flyttes til det digitale. Digitalt ekskluderte opplever derfor også en stadig økt avstand til en digitalisert forvaltning og velferdsstat.
Fanger er digitalt ekskluderte. De har som hovedregel ikke tilgang til datautstyr og internett i fengslene, jf. straffegjennomføringsloven §§ 18, 26 og 30. Mange opplever at digitalt utenforskap også vedvarer etter endt soning. Når digitale begrensninger er lovfestet, kan man si at det er staten som påfører innsatte et digitalt utenforskap. Paradoksalt nok oppstår det digitale utfordringer for gruppen når det offentlige digitaliseres.
Jeg er interessert i hvordan vi kan sikre en rettferdig tilgang på velferdsrettigheter, uten digitalt utenforskap som hindring. Rettighetsrealisering forutsetter i første omgang kunnskap, både om rettigheter, og om personopplysninger som får betydning for rettigheter. Begge typer informasjon finnes i stadig større grad digitalt.
Oppgaven tar utgangspunkt i bestemmelsene om digitale tilganger i straffegjennomføringsloven, og i empirisk kunnskap om digitale tilganger i praksis. Deretter foretas en analyse av lovligheten av den gjeldende praktiseringen av regelverket. Typetilfeller anvendes for å foreta en mer konkret analyse. Litt overfladisk kan man si at masteroppgaven undersøker hvilke «digitale steder» fangene rettslig sett kan utelukkes fra.
Har du spørsmål eller innspill til meg etter å ha lest dette? Da vil jeg gjerne høre fra deg
.jpg?alt=listing)
