Om prosjektet
Med unntakstilstand siktes det både til det som i norsk forfatningsspråk kalles ’konstitusjonell nødrett’ der forfatningens normale virkemåte settes ut av kraft (som endringene av Grunnloven høsten 1814, i 1905 og i 1940/45), dels mer allment der hvor forfatningers etablerte struktur dramatisk endres gjennom formelle eller faktiske forhold.
Historisk er det viktig å ta utgangspunkt i de liberale forfatningers møte med det veldige press som oppstod som følge av 1. verdenskrig. Fra da av forandret den liberale forfatningsrettslige praksis seg ved en tydelig forskyvning av makt fra nasjonalforsamling til den utøvende regjeringsmakten. Krigens ekstreme krav etablerte mange rettslige kompetanseordninger der nasjonalforsamlinger mer eller mindre permanent delegerte viktige deler av den lovgivende organets myndighet til den utøvende makt som derved fikk direkte lovgivningskompetanse. Denne svekkelsen av maktfordelingsprinsippet var meget omdiskutert, men ble ansett som uunngåelig. Et interessant og berømt eksempel var de formelle unntakstilstandshjemlene i Weimarforfatningen som ble satt på spissen i Carl Schmitts formulering om at "suverenen er den som bestemmer over unntakstilstanden". Med hjemmel i unntakstilstandsbestemmelser kunne dels rettsstatlige garantier oppheves, dels kunne de folkevalgtes rolle sterkt begrenses. Dette har vist seg å være et vedvarende problem også i senere liberale forfatningsstater, slik de seneste erfaringer fra "war on terror" har vist. I et viktig arbeid av den italienske filosofen Giorgio Agamben (2005) drøftes historisk og filosofisk hvorledes forholdet mellom unntakstilstand og demokratiske forfatningers faktiske virkemåte nå synes å ha blitt etablert som en slags normalordning. I så fall er unntakstilstanden ikke lenger noe som ligger utenfor den statsrettslige orden, men er blitt en permanent del av statens suverenitetsstruktur.
Diskurser om unntakstilstand er altså del av Grunnlovens historie på to måter; dels direkte gjennom den rettslige figuren ’konstitusjonell nødrett’ og dels mer allment gjennom den tendens at lovgiverne paradoksalt nok har fått en svekket faktisk stilling i moderne demokratier. Temaet egner seg for både juridiske, rettsfilosofiske og historiske studier og delprosjektet tar sikte på å lese Grunnloven i lys av denne viktige historiske dimensjonen ved de moderne forfatninger.
Resultater
Prosjektet er organisert som forskning og seminarer. Prosjektet har resultert i en antologi utgitt på PAX Forlag i 2013.
Bakgrunn
Prosjektet er en del av Nye perspektiver på Grunnloven (NFR/ 1814-prosjekt). Prosjektet bygger på etablert tverrfaglig forskning og tar sikte på ulike former for formidling.
Samarbeid
Prosjektet er et tverrfaglig samarbeid mellom jurister og historikere ved universitetene i Stavanger og Oslo, i tillegg til forskere ved Politihøgskolen.