Fyrste del skildrar dei to systema for prøving institusjonelt og prosessuelt.
Norsk rett ikkje har særlege tilpassingar for prøving av forvaltningssaker, korkje i rettsinstitusjonane eller i prosessen. I England vert derimot dei fleste slike sakene ført for Administrative Court, ei særskilt avdeling i High Court med særskilt oppnemnde domarar. Prosedyren er tilpassa dei problemstillingane som typisk fylgjer offentlegrettslege saker.
Andre delen drøftar to spørsmål: Er ein tent med særdomstolar med spesialiserte domarar for saker om forvaltningsvedtak? Og/eller: Burde prosessen for anten særdomstolar eller ålmenne domstolar vere særskild tilpassa denne sakstypen?
Avhandlinga konkluderer ikkje på spørsmålet om særdomstolar bør opprettast, men framhever at slike har føremoner. Sidan domarane ville vere særskilt kompetente i offentlegrettslege spørsmål kunne ein kanskje få ei meir effektivt prøving. Vidare ville kan hende trongen for advokathjelp minkast. Påstanden at særdomstolar svekkjer rettseininga vert drøfta og motsagt.
Eigne prosessformer for rettsleg prøving av forvaltningsvedtak vert tilrådde, eller i alle fall at mogelegheita for særtilpassingar vert undersøkt grundigare enn det som er gjort i rettsreformer hittil. Tilrådinga stør seg på føremoner slik som enklare tilgang til rettsstellet, rimelegare løysingar for samfunnet, samt betre ivaretaking av interessa det offentlege har i at mistak vert oppdaga og retta. Avhandlinga åtvarar likevel mot å lage ein prosess som i for stor mon skil seg frå den ålmenne dersom inga spesialisering av domstolssystemet vert gjord.
English summary
This dissertation explores judicial review in Norway and England.
Norwegian law provides no adjustments for cases of public law; neither in the structure of the court system, nor in the procedures used for such cases. In the English system however, most cases within the branch of public law is piloted to a special division of the High Court, named the Administrative Court. Only specially nominated High Court judges may sit in this division, and the procedures of the court are designed to meet the special needs of cases concerning public law.
The second part of the dissertation provides a deliberation which raises two questions: Should one have special administrative courts whose judges are specialised in this field of law, and/or should the procedures of either specialised or general courts differ in cases of public law?
No final conclusion is drawn when it comes to the question of whether specialised courts with exclusive jurisdiction should be provided for. It is pointed out that a specialised court may be to advantage, in that it provides judges especially skilled in the field of administrative law, thus dealing with the cases more expediently and perhaps even annihilating the parties’ need for expensive legal representation. The notion that specialised courts diminish the unity of the law is contradicted.
When it comes to the question of mere specialised procedures for such cases, the conclusion is that such procedures should be formed and applied, or that one at least should explore the possibilities of such specialised procedures more thoroughly than what has been done so far. This idea is supported by advantages such as easier access to court, cheaper solutions for the society and a better upholding of the public interest in discovering mistakes in public administration. The dissertation warns, however, about creating a procedure which differs too much from the regular if no changes to the court system are made.