Formålet med avhandlingen er å vise hvordan Norge og Italia møter utfordringene knyttet til domstolskontroll av lovers grunnlovmessighet, samt vurdere godheten i måten landene har innordnet seg.
Domstolskontrollen i Norge og Italia har noen grunnleggende fellestrekk: Kontrollen kan ikke iverksettes av domstolene selv, men må iverksettes av andre gjennom søksmål. Videre er utgangspunktet i begge land at dommeren, basert på juridisk metode, kontrollerer at lovgiver utøver sin myndighet innenfor konstitusjonens grenser. Avhandlingen viser og at det er betydelige forskjeller mellom de to landene. Forskjellene bunner dypest sett i to forhold:
Den første forskjellen er av strukturell art. I Italia utføres kontrollen av en egen konstitusjonsdomstol, mens i Norge utføres kontrollen av alle domstoler. Dette gir seg utslag i reglene om dommerutnevninger, måten konkret kontroll initieres, og enkelte forskjeller knyttet til kontrollens intensitet og rettsvirkninger.
Den andre forskjellen dreier seg om formene for kontroll. I Italia kan lover kontrolleres abstrakt i mye større utstrekning en den norske ordningen tillater. Den italienske ordningen, men ikke den norske, tillater dessuten kontroll av konstitusjonens kompetansedeling etter søksmål anlagt av de øverste konstitusjonelle organer.
English summary
This dissertation explores how Norway and Italy handle the particular challenges arising from judicial review of primary legislation, and assesses how well the respective countries have adapted.
There are some basic similarities in the ways in which the courts in Norway and Italy review legislation. For example, a review cannot be initiated by the courts themselves. Judicial review proceedings can only be commenced by the filing of a lawsuit by another party. Furthermore, the starting point in both countries is that the judge will apply legal methodology when checking whether the legislator has exercised its authority in a constitutional way.
The dissertation also demonstrates significant differences between the two countries. These arise principally in two ways:
The first difference is a structural one. In Italy, reviews are carried out by a separate constitutional court, while in Norway judicial review proceedings are heard by ordinary courts. This difference is reflected in the rules for appointment of judges, the way in which actual judicial review proceedings are commenced, and some minor differences connected to the intensity of judicial review and the legal consequences of judicial review.
The second difference concerns the form of the review. In Italy, legislation can be reviewed in a far more abstract way than is possible in Norway. What is more, the Italian system, but not the Norwegian one, provides for review of the constitution’s separation of powers in cases where proceedings are issued by the highest constitutional bodies.