Den siste tiden har innholdet av metaforen ”skatteparadis” blitt mer sammensatt. Selve skattenivået er i dag en underordnet faktor i bedømmelsen av om et skatteregime skal anses som skadelig i forhold til andre stater. Det primære vurderingsteamet er i stedet hvorvidt en stat åpner for effektiv utveksling av informasjon med andre stater. Dette innebærer at også andre stater enn de tradisjonelle skatteparadislandene har blitt utsatt for tiltak mot skadelig skattekonkurranse. Med dette siktes det særlig til stater med strenge hemmeligholdsregler for visse typer informasjon. Denne type skatteparadiser er som regel ikke små øyer i Stillehavet, men tvert i mot velutviklede og industrialiserte land, hvorav flere er plassert sentralt i Europa. Metaforen ”skatteparadis” har for disse statenes vedkommende mistet noe av sin betydning, idet problemene ikke knytter seg til skattleggingen som sådan, men i stedet hemmelighold av relevant informasjon. En bedre fellesbetegnelse på disse statene er heller bankparadiser eller bank havens. Disse uttrykkene gjenspeiler at noen av de største utfordringene en står ovenfor i kampen mot skadelig skattekonkurranse i dag, knytter seg til problemer som ikke gjelder skattleggingen som sådan.
I 2009 har vi opplevd et gjennombrudd i kampen mot skadelige strukturer i disse landene. Som en følge av langvaring internasjonalt press, har flere av skatte- og bankparadisene forpliktet seg til å utveksle informasjon som tidligere ikke har vært tilgjengelig.
En målsetning ved denne avhandlingen er å analysere rekkevidden av statenes forpliktelser til å utveksle informasjon med hverandre etter informasjonsutvekslingsavtalene. Et overordnet spørsmål er hvor effektive avtalene er, og på hvilke måter de griper inn i skadelige strukturer i skatte- og bankparadisene. Det tas også sikte på å redegjøre nærmere for de ulike hensyn som gjør seg gjeldende i vurderingen av om informasjon skal og bør utveksles, og på hvilken måte disse er ivaretatt i de ulike informasjonsutvekslingsavtalene.
English summary
The meaning of the metaphor “tax haven” has recently become more complex. Today, the tax level is a subordinate factor in the classification of a tax regime as harmful. The primary factor is whether or not a country engages in an effective exchange of information with other countries. This implies that there no longer are only small islands in the Pacific with low- or no income tax which are subject to measures against harmful tax competition. Also other highly developed and industrialized countries, which mostly are located in central-Europe, have been pointed out as harmful. For these countries, the metaphor “tax haven” looses much of its meaning, as the issue no longer is either tax or havens. A more suitable metaphor for these countries is bank haven. This expression reflects that some of the biggest challenges we face in this matter today does not relate to the taxation as such.
In 2009 we experienced a breakthrough in the fight against harmful regimes in tax- and bank havens. As a result of a long-lasting international pressure, several of the former tax- and bank havens committed to exchange information which previously had not been available.
The aim of this thesis is to analyse the extent of the obligation to exchange information in some of the existing agreements on exchange of information. One of the main objectives is to evaluate how effective the agreements are, and in what way they intervene in the harmful regimes of the tax- and bank havens. The OECD model treaties, MTC and TIEA, are given a central place in this analysis. In addition, two conventions which traditionally have been considered so-called best standards on the area are reviewed on how they fulfil the goal of an effective exchange of information. The analysis will also consider the different interests which apply in this matter, and discuss to what extent they are protected in the different agreements on exchange of information.