Klimaendringer har utviklet seg til å bli en av vår tids mest omdiskuterte problemstillinger, og representerer kanskje den
største utfordringen menneskeheten noen gang har stått overfor. Klimatilpasning er i dag blitt et stort satsingsområde, både her i
Norge og internasjonalt. Som medlem av FNs Klimakonvensjon med den tilhørende Kyoto-protokollen er Norge forpliktet til å
iverksette tiltak for å møte klimaendringene, jf. art. 4. Norges klimapolitikk baserer seg på disse forpliktelsene.
Denne fremstillingen tar utgangspunkt i klimatilpasning som et miljøpolitisk mål innenfor marin ressursforvaltning, med særlig
vekt på vern av marine områder som virkemiddel for klimatilpasning. Marine økosystemer er i dag utsatt for et økende press fra ulike
påvirkningsfaktorer, som sammen med klimaendringer vil kunne føre til sammenbrudd i enkelte økosystemer. Samtidig er det en
økende oppmerksomhet rundt vern av marine områder og etablering av større marine nettverk internasjonalt.
I 2009 fikk Norge to nye lover som regulerer naturressursforvaltning i marine områder, naturmangfoldloven og havressurslova,
hvorav begge uttrykkelig hjemler vern av marine områder. Bruken av disse lovene vil bli et viktig verktøy for bevaringen av marine
økosystemer i et stadig skiftende klima. Fremstillingens hovedproblemstilling er derfor hvorvidt, og eventuelt i hvilken utstrekning,
disse lovene gir tilstrekkelig hjemmel til å verne marine områder ut fra klimahensyn. Gjennom å undersøke hvilke hensyn og
formål som ut fra de to lovene kan begrunne et slikt vern, belyses også hvorvidt lovene generelt tilrettelegger for og kan benyttes for
å fremme klimatilpasning. Forholdet mellom naturmangfoldloven og havressurslova behandles ikke særskilt, men belyses gjennom
øvrige drøftelser. Avslutningsvis diskuteres spørsmålet om det er behov for nye regler eller endringer i regelverket, og i så fall
hvordan disse kan eller bør utformes for å fremme klimatilpasning.
English summary
Climate change has evolved to become one of today's most controversial issues, and represents perhaps the greatest challenge mankind has ever
faced. Adaptation to and mitigation of the effects of climate change is now becoming a major priority, both in Norway and internationally. As a
member of the UN Climate Convention and its Kyoto Protocol, Norway is legally obliged to take measures to address climate change, cf. art. 4.
Norway's climate policy is based on these obligations.
This dissertation is building upon adaptation to and mitigation of climate change as an environmental policy objective in the area of marine resource
management, with emphasis on the protection of marine areas as a tool to mitigate and adapt to climate change. Today, marine ecosystems are
subjected to increasing pressure from various factors of influence - which along with climate change could lead to a collapse in some ecosystems. At
the same time there is growing international attention around the protection of marine areas and the creation of large marine networks.
In 2009, two new Acts regulating nature resource management in Norwegian waters entered into force, namely the Nature Diversity Act and
the Marine Resources Act, both of which expressly provides for the protection of marine areas. The use of these Acts will be an important tool
for the conservation of marine ecosystems in a changing climate. The main question to be discussed in this dissertation is therefore whether - and if so
to what extent - these Acts provide sufficient authority to protect marine areas based on climate considerations. By examining the considerations
and purposes which can justify such protection, the dissertation also illustrates whether the Acts generally facilitate and can be used to promote
adaptation to and mitigation of climate change. The relationship between the Nature Diversity Act and the Marine Resources Act is not treated
separately, but addressed were appropriate through other discussions. Finally, the dissertation discusses the question whether there is a need for
new rules or rule changes, and if so, how these can or should be designed to promote adaptation to and mitigation of climate change.