Sentrale trekk ved den juridiske tenkemåten
Når man skal tolke en lov tas det utgangspunkt i lovteksten – forutsatt at det overhodet finnes en lov å bygge på (ikke alle områder er lovfestede). Ofte må det anvendes flere juridiske kilder, kalt rettskilder. Eksempler på rettskilder er lovens formål, praksis fra domstolene, nemndspraksis, juridisk teori og rene rimelighetshensyn. Disse kildene brukes for å klarlegge hva som er gjeldende rett, noe som ikke alltid enkelt kan leses ut av lovteksten alene. Den kan for eksempel benytte skjønnsmessige eller flertydige ord og uttrykk, som da må presiseres. Hovedtrinnene i den juridiske prosessen blir nærmere forklart her.
Den juridiske metoden i et nøtteskall
I denne filmen gjennomgås hovedtrekkene i den juridiske metoden. Studenter på masterstudiet i rettsvitenskap bruker normalt fem år på å lære denne metoden, og det som belyses i filmen her er derfor en betydelig forenkling. Det har likevel verdi også for helsepersonell å ha kjennskap til hvordan jurister går frem for å løse juridiske spørsmål.
Filmen legger hovedvekten på det som er viktig at du som helsearbeider kjenner til, og eksemplene er hentet fra særlig helsepersonelloven.
3 hovedgrunner til at en lov kan måtte tolkes
1. Flertydighet: Hva betyr det hvis loven inneholder et forbud mot «sats»? Betyr det forbud mot å egenproduksjon av alkohol der første trinn i prosessen er å sette en sats, eller er det et forbud mot å ta sats, eller betyr det rentesats? I slike tilfeller må vi ta stilling til hva loven nærmere bestemt går ut på, og da benyttes juridisk metode. Se filmen på siden her.
2. Vaghet: Loven kan inneholde vage ord og uttrykk, som legger opp til skjønnsmessige vurderinger. Et eksempel finnes i helsepersonelloven § 4. Bestemmelsen stiller krav til at alt helsepersonell skal opptre «faglig forsvarlig». Hva betyr det helt konkret? Også i slike tilfeller må vi tolke loven for å få konkretisert den, og veiledning kan finnes i avgjørelser fra blant annet Helsepersonellnemnda.
3. Taushet: Loven løser ikke alle spørsmål. Det kan bero på at lovgiver overså noe da loven ble utarbeidet, eller det kan være at problemstillingen først oppsto etter at loven ble til. For eksempel sier Grunnloven fra 1814 noe om landforsvaret og sjøforsvaret, men er naturlig taus om luftforsvaret. I slike tilfeller foreligger det en såkalt «lakune», det vil si et rettstomt rom. Det må fylles ved å søke veiledning utenfor loven selv, for eksempel i dommer eller juridisk litteratur.
Kommunikasjonsutfordringer på tvers av profesjoner og fagområder
Det er ofte sagt at medisinen er formålsrasjonell. Den skal nå bestemte mål, for eksempel en behandlingseffekt. Juristene er mer opptatt av normrasjonalitet. Det vil si at man er mer opptatt av at man skal følge reglene og likebehandle enn å nå et bestemt mål. Medisinen er mer helhetlig (holistisk) orientert enn jussen. Når juristene får en sak de skal løse, fjerner de alt som ikke har rettslig relevans (reduksjonistisk tilnærming). Konflikten avgrenses slik at man står kun igjen med det som er av juridisk interesse.
Medisinen forholder seg til virkelighetens verden, mens jussen forholder seg til en normativ virkelighet («juristskapt virkelighet»).
En annen forskjell er at medisinere har en mer individuell tilnærming, mens juristene i større grad fokuserer på systemet med rettsregler som skal fungere i alle sammenhenger.
Ulike tenke- og uttrykksmåter i juss og medisin
Medisinere og jurister kan uttrykke seg og tenke på temmelig ulike måter.
For eksempel kan medisinere (leger) bruke en naturvitenskapelig måte for å bestemme hva som menes med at noe er bevist, og da kreve at noe er 95 % sannsynlig. Juristene på sin side anvender ofte en lavere terskel for sannsynlighetsgrad, og i sivile saker legges vanligvis noe til grunn som bevist dersom det er 50,01% sannsynlighet. Intellektuelt sett er det ikke vanskelig å forstå denne forskjellen, men praksis viser at leger og jurister kan ha kommunikasjonsutfordringer når de møter hverandre for eksempel i rettssaker der pasienten har fremsatt krav om erstatning.