Beslutningen inngikk i den samlede reaksjonen fra IOC mot russisk idrett i forkant av Pyeongchang-OL, etter avsløringene om organisert dopingjuks i form av ombytting av dopingprøver under Sotsji-OL i 2014. Mutko var sportsminister under Sotsji-OL. Selv om IOCs granskningskommisjon - Schmid-kommisjonen - ikke fant bevismessig belegg for at Mutko var personlig involvert i dopingskandalen, fant IOC at han som sportsminister bar det overordnede ansvar, og han ble altså utestengt, for livstid.
Utestengelsen fikk ringvirkninger. Mutko var også president i det russiske fotballforbundet og leder av organisasjonskomiteen for fotball-VM i Russland i 2018, som den gang var under oppseiling. Etter påtrykk trådte han tilbake fra begge disse stillingene, men varslet samtidig at han ville bringe IOCs utestengelsesbeslutning inn for rettslig prøving i idrettens øverste domsorgan, CAS.
Denne dommen fra CAS foreligger nå, og Mutko vant her frem.
Kjernen i saken gjaldt om utestengelsen var å forstå som en disiplinærsanksjon (foreningsrettslig straff) mot Mutkov, eller kun som en erklæring om at han ikke ville bli gitt akkreditering ved fremtidige OL. Det rettslige poeng ved dette var at disiplinærsanksjoner krever hjemmel i IOCs regelverk. Mutko var ikke del av den russiske olympiske komite eller andre organer underlagt IOCs regelverk og sanksjonsmyndighet.
IOC innså dette problemet under behandlingen for CAS, og hevdet at utestengelsen ikke skulle forstås som mer enn en erklæring - et «statement of intent» - om at Mutko ikke ville bli invitert til fremtidige OL, og at beslutningen derfor ikke var ment som «straff».
CAS var uenig med IOC. Utestengelsen var formulert: «To exclude the then Minister of Sports, Mr Vitaly Mutko, and his then Deputy Minister, Mr Yuri Nagornykh, from any participation in all future Olympic Games.» Sett i sammenheng med beslutningens øvrige tekst, var det for CAS klart at dette rettet seg mot mislighetene avdekket i Schmid-rapporten rundt Sotsji-OL, og at det var ment som en disiplinærsanksjon mot Mutko i kraft av hans rolle som sportsminister. IOC sto da ikke fritt til å omfortolke dette i ettertid, og beslutningen ble av CAS kjent ugyldig.
For Mutko - og store deler av russisk idrett - vil nok resultatet i CAS ses som en viktig seier. Men det er likevel ikke mer enn en papirseier, for ved fremtidige OL vil IOC stå fritt til å beslutte hvem som skal gis akkreditering. Og denne rettigheten berøres ikke av CAS-dommen. Står IOC fast ved sine intensjoner - og annet er det ikke grunn til å tro - blir derfor ikke Mutko å se ved fremtidige OL.
(Publisert i Dagbladet 18. september 2019)
nnholdet i kronikken gir uttrykk for kronikkforfatterens egne meninger.
Kontakt
Trond Solvang er professor ved Nordisk institutt for sjørett.
(Foto: UiO)