VGs sportskommentator og enkelte andre i media mener det. Tonen der er at det er et hån mot antidopingregler og antidopingarbeidet når NSF ikke uten videre vil godta at sponsoren gis ubetinget rett til å heve (si opp) kontrakten ved ethvert tilfelle av dopingovertredelse av løpere i NSFs stall under kontraktsperioden.
Pressens logikk
Dette er etter mitt skjønn en merkelig logikk. Dragkamp i kommersielle kontraktsforhandlinger rundt klausuler som gir den ene part ubetinget hevingsrett, er er jo ikke ukjent. Og det at NSF ikke ønsket en slik klausul, har jo i utgangspunktet ingenting med Forbundets holdning til antidopingarbeidet å gjøre.
Man ser noe lignende ved vår tids antikorrupsjonskalusuler i internasjonale kommersielle kontrakter. Oppdragsgiver vil gjerne ha slike ubetingede klausuler inntatt (bla. av omdømmemessige grunner), mens oppdragstakere ønsker å begrense klausulenes rekkevidde, ikke fordi parten er for korrupsjon eller tar lett på det, men for at slike klausuler ikke skal ramme for bredt, f.eks. føre til bortfall av en 10 årskontrakt på grunn av bagatellmessig forhold, utenfor partens reelle kontrollmulighet, osv. Selvsagt er ikke doping- eller korrupsjonssaker som sådan «bagatellmessige» men omstendighetene kan være nyansepregede.
Norgesgruppens (sponsorens) representant innrømmer jo også det i intervju med VG, i retning av: "Vi skal selvsagt bruke fornuft og ikke misbruke en slik klausul". Det viser nettopp hva det dreier seg om; skal man gjøre slike klausuler unyansert i kontrakten og stole på at motparten bruker "fornuft" dersom forhold inntrer som reelt sett ikke bør medføre hevingsrett, eller skal man prøve å nyansere klausulens rekkevidde i kontrakten?
Nyansert dopingklausul inntatt i sponsorkontrakt
Forhandlingene endte, i følge pressen, med at en slik nyansert dopingklausul ble inntatt i sponsorkontrakten; at ved såkalt ubetydelig skyld på utøverens side i en mulig fremtidig sak, skal ikke sponsoren ha hevingsrett.
En slik løsning er forøvrig i tråd med sentrale bestemmelser i WADA-koden, og i Norges Idrettsforbunds lov, rundt konsekvensene for økonomisk bistand til den enkelte ved regelovertredelse; utøveren mister ikke automatisk krav på økonomiske ytelser ved overtredelser med såkalt ubetydelig skyld. Slike nyanserte løsninger - enten i kontrakt eller regelverk - er utslag av realitetssans og en viss forholdsmessighet mellom forgåelse og konsekvenser, som på mange vis er en bærebjelke i rettslig tenking.
Så kommer spørsmålet om hvor man skal eller bør sette grensen ved slike nyanserte hevingsklausuler. Her viser den samme pressen til at en terskel etter skyldgrad ved såkalt ubetydelig skyld, kan potensielt føre til at klausulen ikke slår inn ved dopingdommer på 24 måneder. Og det er riktig, som utslag av hvordan denne skyldgraden er regulert etter dopingreglene.
Hva skulle da partene - etter pressens mening - ha regulert terskelen til? Skulle f.eks. 8 måneder være passende, eller 12 måneder, eller kanskje 15? Hvor vilkårlig ville ikke det bli, når f.eks. utmålingsreglene ved visse stoffer begynner på 12 måneder uansett den laveste skyldgrad innen såkalt ubetydelig skyld - og når CAS-praksis opplagt er skjønnsmessig (og av og til med dissens) når denne utmålingen innen en og samme skyldgrad skal skje, som forsåvidt illustrert i Johaug-saken.
Mener pressen at f.eks. 15 måneder burde være maks av hva NSF «holdningsmessig» burde tillate seg å kreve i en kommersiell kontrakt, og i såfall hvorfor mener pressen at slikt ville være en rettsteknisk egnet terskel?
Blindhet i antidopingmoralisme?
Nå er det kanskje ikke å forvente at pressens kommentatorer er drevne i alminnelig kontraktspraksis, men det hele smaker av manglende motforestillinger og en viss blindhet i antidopingmoralisme. NSFs folk har ikke gått ut og kommentert slike anklager om forfalne dopingholdninger, og det er trolig forståelig, for slikt hadde nok blitt dreid i retning av ytterligere holdningsforfall.
(Kronikken er publisert I Dagens Næringsliv 23. april under tittelen "Nyanser må med også I dopingklausuler").
Innholdet i kronikken gir uttrykk for kronikkforfatterens egne meninger.
Kontakt
(Illustrasjonsfoto: UiO)
Trond Solvang er professor ved Nordisk institutt for sjørett, avdeling for sjørett.