Den 17. april 2018 ble Seadrills restruktureringsplan endelig godkjent. Selskapet ba i fjor om konkursbeskyttelse ved en domstol i USA under det såkalte «Chapter 11». Seadrill hadde da gitt opp å få til en restrukturering uten domstolenes medvirkning.
«Chapter 11» er en del av den amerikanske konkurslovgivningen, men til forskjell fra en konkurs, som normalt ender med likvidasjon av selskapet, er formålet med «Chapter 11» å bevare selskapet. Resultatet for Seadrill som selskap er da også et skikkelig løft av balansen.
Det er ikke mange norske arbeidsplasser igjen i Seadrill, så denne restruktureringen har fått langt mindre oppmerksomhet fra allmennheten i Norge enn restruktureringsforsøket i Norske Skog. Seadrills restruktureringsferd – fra en utenrettslig prosess i norsk regi til konkursbeskyttelse under «Chapter 11» – vil derfor neppe være den vekkeren mange venter på for å få norsk lovgiver til å gjøre noe med de norske reglene for gjeldsforhandling.
Kritikken mot dagens norske regelverk
Kritikken mot dagens norske regelverk går blant annet på at regelverket i for stor grad legger opp til likebehandling av kreditorer, uansett typen krav. Likebehandling kan i utgangspunktet høres bra ut, men det betyr i praksis at driftskreditorer må behandles på samme måte som obligasjonseiere. Samtidig er verken panthavere eller aksjeeiere parter i forhandlingene. Løsningen kan heller ikke gå ut på at gjeld konverteres til egenkapital, og regelverket mangler mekanismer som sikrer finansiering av restruktureringsprosessen.
EUs direktivutkast gjelder også EØS
Selv om ikke norsk lovgiver måtte ønske å ta fatt på jobben med å utforme mer moderne gjeldsforhandlingsregler, kan det likevel se ut til at de må. Høsten 2016 lanserte EU-Kommisjonen et direktivutkast (2016/0359(COM)). Som EØS-medlem vil Norge bli bundet av direktivet som er ansett å ha betydning for den frie kapitalbevegelsen og etableringsretten.
Direktivutkastet er sterkt inspirert av det amerikanske «Chapter 11» og inneholder mange av de elementene som kan ha vært avgjørende for at Seadrill til slutt valgte å søke konkursbeskyttelse i USA.
Til forskjell fra norske gjeldsforhandlingsregler legger EU-direktivet opp til at kreditorer (herunder panthavere) og eiere skal deles inn i klasser basert på typen krav de har mot selskapet. Obligasjonseiere og driftskreditorer vil typisk havne i ulike klasser. Målet med dette er å lette godkjennelsesprosessen ved at kravet til flertall beregnes innenfor hver klasse. I tillegg gis det mulighet for en domstol til å overkjøre de som stemmer mot, så lenge minst én klasse har stemt for.
Minstekrav til kreditorbeskyttelse
En forutsetning er at planen tilfredsstiller to grunnleggende vilkår; at kreditorene kommer bedre ut av restruktureringen enn konkurs og at prioritetsrekkefølgen i konkurs er fulgt. Dette kan høres enkelt ut, men ettersom man må ha en rimelig klar oppfatning om verdien av selskapets eiendeler og fremtidige kontantstrøm for å kunne avgjøre om vilkårene er oppfylt, vil man – som i mange andre restruktureringer – lett kunne få en kamp om verdifastsettelsen. Men med EUs forslag vil det altså være domstolen som må overbevises, ikke den enkelte kreditor eller aksjeeier.
Andre kjente elementer fra «Chapter 11» som er med i utkastet er muligheten for finansiering med pant foran eksisterende panterettigheter, samt mulighet for at løsningen innebærer at gjeld konverteres til egenkapital.
Den videre lovgivningsprosessen
Arbeidet med direktivet kan følges på EUs nettsider. Ambisjonen var opprinnelig at direktivet skulle vedtas i 2018, men det er ikke sjelden at slike lovgivningsprosesser tar mer tid enn først anslått. Det vil nok derfor ikke være noe nytt regelverk på plass til del II av restruktureringen av den norske offshorebransjen, som mange forventer (frykter) vil komme.
Ettersom reguleringen gis som direktiv er det opp til medlemslandene hvordan reglene skal implementeres. Men det er ingen tvil om at den norske konkursloven må gjennom en omfattende revisjon for at Norge skal oppfylle kravene i direktivutkastet. Norsk lovgiver kan derfor med fordel allerede nå ta Leif Villars-Dahls utredning «Rekonstruksjon i turbulente tider» (2016) opp fra skuffen og begynne arbeidet med å lage et norsk «Chapter 11». Som i restruktureringsprosesser kan det nemlig også i lovarbeider gjerne være en fordel å starte tidlig, slik at man unngår å få tredd andres planer over hodet.
(Kronikken er publisert i Dagens Næringsliv 23.04.2018)
Innholdet i kronikken gir uttrykk for kronikkforfatterens egne meninger.
Kontakt
Marie Meling er stipendiat ved Nordisk institutt for sjørett, Universitetet i Oslo.