Under kampen om Norske Skog forklarte daværende styreleder Henrik A. Christensen at «Dette er kapitalismen på sitt mest brutale». «Dette er urettferdig» har vært gjennomgangstonen fra obligasjonseierne i restruktureringer i offshoresektoren. «Dette er vanskelig» synes norsk lovgiver.
Spor av skepsisen til såkalte «underhåndsakkorder» finnes allerede i forarbeidene til den første norske konkursloven av 1863: «der sluttes de misligste, meest demoraliserende, og de ærlige og hæderlige Fordringshavere meest fornærmende hemmelige Aftaler mellem Skyldneren og de enkelte Fordringshavere.» Lovgiver er altså enig i at disse prosessene kan være både brutale og urettferdige. Likevel har ikke lovgiver ønsket å forby avtalebaserte restruktureringer. Til det står prinsippet om avtalefrihet for sterkt.
Fordeler ved å involvere domstolene
Det amerikanske «Chapter 11» trekkes gjerne frem som et foregangsregelverk for restruktureringer, selv om det på hjemmebane kritiseres for å være dyrt, skyldnervennlig og lite egnet for mindre virksomheter. Også EU har hentet mye inspirasjon fra «Chapter 11» i sitt arbeid med et nytt direktivforslag.
For skyldnerselskapet kan det å involvere domstolene begrense enkeltkreditorers adgang til å ta utlegg eller begjære selskapet konkurs. Den muligheten domstolsbehandlingen gir til å tvinge gjennom løsninger mot mindretallets vilje er også en fordel, både for selskapet og flertallskreditorene. For kreditorene er det ellers lik rett til informasjon og det at en dommer kan vurdere deres eventuelle innsigelser som er attraktivt med de lovregulerte prosessene.
Fordeling av verdier er stridens kjerne i de fleste restruktureringer. Verdsettelsen av selskapet danner grunnlag for behandling av krav fra kreditorer og eiere i prosessen. Hvorfor dommeren – en jurist – skulle være spesielt godt egnet til å avgjøre verdispørsmål, er ikke så lett å svare på. Det at dommeren, som nøytral tredjepart, tar avgjørelsen, anses likevel ofte som rettferdig.
Dårlig samspill mellom insolvensrett og selskapsrett i norsk rett
I norsk rett er det lite samspill mellom insolvensretten og selskapsretten. I en restrukturering gjelder aksjelovens regler på vanlig måte. Det betyr at kapitalendringer må besluttes av generalforsamlingen, og denne myndigheten kan ikke overføres til domstolene. En annen selskapsrettslig utfordring med de norske reglene, er at de ikke er tilpasset konserner. I en norsk gjeldsforhandling skal hvert selskap behandles for seg. I den virkelige verden er det sjelden slik at virksomheten som skal restruktureres ligger i et enkeltstående selskap. Normalt vil restruktureringen omfatte flere selskaper, og gjerne også selskaper og kreditorer i flere land.
Den internasjonale dimensjonen er faktisk også et argument for ikke å bruke de norske lovreglene. Muligheten for å gjennomføre en restrukturering utenfor Norge er ofte bedre når den er basert på avtale. For å få fullbyrdet norske dommer i utlandet, må det aktuelle landet enten ha inngått en avtale med Norge om slik fullbyrdelse eller ha interne regler om anerkjennelse.
Til sammenligning har amerikanske domstoler her et helt enestående pressmiddel. Ettersom kredittmarkedene er avhengige av tilgang til dollar, gjør trusselen om «contempt of court» at beslutninger fra en amerikansk dommer nærmest automatisk respekteres også utenfor USA.
Endring av konkursloven sikrer ikke nødvendigvis mer rettferdighet
Problemet med manglende anerkjennelse av norske restruktureringer i utlandet kan ikke løses av norsk lovgiver alene. En annen utfordring med å få et regelverk inspirert av «Chapter 11» til å fungere i Norge, er at det vil fordre betydelig kompetanseheving og økte ressurser i domstolene.
Det er heller ikke gitt at det å innføre et «Chapter 11» i den norske konkursloven ville gjort slutt på praksisen med utenrettslige prosesser. Kanskje ville det bare påvirket forhandlingsposisjonene. Samtidig er det helt klart enkelte fordeler ved det amerikanske regelverket, ikke minst ved at alle berørte interesser tas med, og muligheten for å tvinge gjennom helhetlige løsninger for konserner. Men om dette systemet er mer rettferdig og mindre brutalt enn underhåndsakkorder, kommer nok an på øynene som ser.
(Kronikken er publisert i DN 2. oktober 2018).
Innholdet i kronikken gir uttrykk for kronikkforfatterens egne meninger.
Kontakt
Marie Meling er stipendiat ved Nordisk institutt for sjørett, Universitetet i Oslo.
(Foto: UiO).