EUs plan for en kapitalmarkedsunion («CMU») ble lansert i 2014 for å styrke kapitalmarkedene i EU-landene etter finanskrisen. Nye regler vil også gjelde for Norge.
CMU skal bygges med harmoniserte regler som skal gjøre europeiske virksomheter mindre bankavhengige ved at det legges til rette for investeringer i egenkapital og obligasjonslån på tvers av landegrensene. Inspirasjonen til et mer differensiert kapitalmarked kommer fra USA, hvor banklån kun bidrar med rundt 20 prosent av kapitalbasen for selskaper. I eurosonen er situasjonen nesten motsatt. Ved å skape et bredere finansieringsmarked, håper EU å kunne slå to fluer i en smekk: økonomisk vekst og en styrket banknæring.
900 milliarder euro i misligholdte lån
Ved inngangen til 2018 hadde europeiske banker totalt mer enn 900 milliarder euro med misligholdte lån («non-performing loans» eller «NPL») i sine balanser. Gjennom CMU ønsker EU å skape fungerende annenhåndsmarkeder for omsetning av misligholdte lån, og EU har identifisert flere tiltak for å få ned andelen misligholdte lån, herunder strengere tilsyn og regulering av bankene. Tidligere i år kom det også forslag om regler som gjør det mulig å tvangsfullbyrde (selge) pantsatte eiendeler uten å involvere domstolene. De mulighetene som i dag er begrenset til finansiell sikkerhet kan derfor bli utvidet til flere typer av eiendeler.
En «hovedpilar» i kapitalmarkedsunionen er å få på plass felles regler om restrukturering av virksomheter før de blir insolvente. EUs foreslåtte regler (COM (2016) 723) var opprinnelig i stor grad inspirert av «Chapter 11», de amerikanske reglene om restrukturering.
Kritikken mot EUs opprinnelige forslag til et «Chapter 11»
Flere medlemsland mente imidlertid at det foreslåtte regelverket basert på «Chapter 11» var for fremmed, og uttrykte bekymring for at det ville gripe for sterkt inn i nasjonal prosesslovgivning og insolvensrett. Bankene, via den europeiske bankforeningen (EBF), var kritiske og hevdet at forslaget ville gjøre sikret kreditt mer usikker for bankene. Kritikken fra EBF var særlig knyttet til:
- Begrensninger i adgangen til å gjennomføre tvangsdekning: Direktivforslaget la opp til at panthavere må vente fire måneder før de kan ta beslag i og selge eiendeler. EBF er bekymret for at eiendeler kan miste verdi og at selskapet brenner likviditet til skade for kreditorene i denne perioden. Uansett mener EBF at lengden på et slikt «stay» bør tilpasses definisjonen av NPL i kapitaldekningsreglene, og dermed ikke være lenger enn 60-90 dager.
- Negativ innvirkning på oppgjørsmekansimen i derivatavtaler: EBF er bekymret for at selskapenes rett til å forsøke restrukturering skal gripe inn i den beskyttelsen bankene ellers er gitt gjennom retten til å førtidig terminere derivatavtaler. EBF mener derfor at det må komme klarere frem at slike avtaler ikke berøres av restruktureringsforsøk, og i hvert fall ikke utsetter bankenes oppgjørsrett med mer enn 48 timer.
- Cross-Class Cram-Down: EBF frykter at mekanismen som er foreslått for vedtakelsen av restruktureringsløsninger vil gi juniorkreditorer makt til tvinge gjennom restruktureringer mot bankenes vilje.
Nytt direktivutkast med mer fleksibilitet
I oktober 2018 kom et revidert forslag til restruktureringsregler. Det siste forslaget adresserer i noen grad bankenes bekymringer, ved at medlemslandene er gitt langt større fleksibilitet i hvordan de ønsker å implementere direktivet. Det er nå stort sett opp til medlemslandene å velge hvor debitorvennlig eller kreditorvennlig de skal implementere direktivet i nasjonal lovgivning.
Så langt er det kun Tyskland som formelt har støttet det siste forslaget til et europeisk «Chapter 11». I støtteerklæringen påpekes det imidlertid at direktivutkastet ikke er et spesielt godt bidrag til å unngå at bankens balanser belastes av misligholdte lån også i fremtiden.
(Kronikken er publisert i DN 13. november 2018).
Innholdet i kronikken gir uttrykk for kronikkforfatterens egne meninger.
Kontakt
Marie Meling er stipendiat ved Nordisk institutt for sjørett, Universitetet i Oslo.
(Foto: UiO).