Slikt blir jo, i noen grad, styrt av definisjoner, og juridisk defineres i regelverket (WADA-koden) all dopingregelovertredelse som «doping». Men det er jo ikke dermed gitt at det er noen god og tjenlig definisjon, verken språklig eller juridisk.
Unyansert definisjon av "doping"
I dagligtale vil man nok forbeholde det å «dope seg», og å være en «doper», tilfeller hvor det foreligger hensikt om å oppnå urettmessige fordeler, altså tilfeller av «juks». Det å ha fått i seg forbudsstoff uforskylt eller ved uaktsomhet, vil ikke naturlig kalles for «doping» eller å «dope seg». For dem som tross slik naturlig dagligtale insisterer på å bruke den juridiske definisjonen på doping, kan visse forhold være av interesse:
Etter definisjonen i Koden utgjør alle former for regelovertredelse, 10 tilsammen, «doping». Det å ha forsømt å gi melding om hvor en befinner seg er «doping»; det å omsette forbudsstoffer er «doping»; det å ha samarbeid med trener som er utestengt fra idrett er «doping», og - mer praktisk aktuelt - det å teste positivt på forbudsstoff er «doping».
Det kan gjerne være man i visse sammenhenger trenger et slikt samlebegrep. Men det er likefult slik at de ulike bestemmelser i Koden, ved interne krysshenvisninger osv., ikke bruker den betegnelsen. I stedet brukes betegnelsen «regelovertredelse» (anti-doping rule violation). Definisjonen tjener altså ingen juridisk-analytisk funksjon.
Ser man videre på CAS-dommer, er det klart at dommerne gjennomgående bestreber seg på å få frem nyanser i begrepsbruken. Er det f.eks tale om uaktsomt inntak av forbudsstoffer, ser man gjerne påpekninger som at: «NN was obviously not a «cheat»» eller: «NN was not a «doper»».
Jurister følger vanlig språkbruk
CAS gjør altså intet poeng av å skulle insistere på definsjonen av doping i Koden. Snarere gjøres det motsatte, for å formidle det relle innhold i den enkelte sak, i tråd med vanlig språkbruk - også for at dommene skal kunne leses av «vanlige» folk; utøvere som andre. Poenget er å formidle realiteter, ikke å kaste om seg med formalistiske stigmastempler.
Det skjer også at det uheldige ved reglenes unyanserte definisjon forsøkes avbøtt av CAS. Et eksempel er saken Adams (CAS 2007/A/1312), hvor en kanadisk parautøver testet positivt på forbudsstoff, etter å ha urinert ved ved bruk av kontaminert kateter, og hvor CAS fant at regelbruddet var uforskylt, og at utøveren dermed måtte frifinnes for påstander om straff (utestengelse). Men i følge reglene er utøveren like fullt i regelbrudd ved å ha testet positvt på forbudstoff, det er altså pr. definisjon tale om «doping». Dette skapte uheldige konsekvenser fordi utøveren etter den kanadiske parallelll til Olympiatoppen, tapte all økonomisk støtte for livstid ved «anti-doping rule violation». CAS fant her grunn til å påpeke at forholdet i saken ikke burde anses som slik overtredelse - og altså at det ikke var «doping» - i de økonomiske bistandsreglenes forstand. Disse uttalelsene var ikke nødvendige for saken, for den omhandlet ikke slik økonomisk støtte, og den kanadiske Olympiatoppen ikke var part i saken. Uttalelsene ble gjort for å nyansere begrepsbruken; å gi reglene en fornuftig tolking.
Pressens regeldogmatiske språkbruk
Den omfattende definisjonen av «doping» som er valgt i Koden har altså sine kostnader, og det er ikke opplagt hvilken funksjon den er ment å tjene. Det bør uansett være av interresse at CAS - som opplagt taler gjennom juridisk terminologi - ikke bruker en slik grovskåren definisjon. CAS tilstreber å uttrykke overtredelsestilfeller med nyanser, og slik sett i tråd med alminnelig språkbruk. Det er da et visst paradoks at enkelte i pressen insisterer på en mer regeldogmatisk definisjon av begrepet «doping» enn den terminologien idrettsjussens egne aktører benytter.
Så kan man kanskje si: hvordan skal man så riktigst omtale noen som er dømt for overtredelse av dopingregelverket, uforskyldt eller ved uaktsomhet? Kanskje er det av språklig hensiktsmessighet naturlig å si at vedkommende er «dopingdømt», fordi omskriving med noe lengre ganske enkelt ikke fungerer: «dopingregelovetredelsesdømt» er et tungvint ord. Men det er langt fra en slik praktisk begrunnet språklig kortform til å skulle la begreper fange, og å skulle omtale vedkommende som «doper» eller «jukser». Det er de faglig innvidde, som dommerne i CAS, påpasselig med å unngå.
(Kronikken er publisert i Dagbladet 7. desember 2018).
Innholdet i kronikken gir uttrykk for kronikkforfatterens egne meninger.
Kontakt
Trond Solvang er professor ved Nordisk institutt for sjørett.
(Foto: UiO)