Idretten har sitt eget regelverk og domssystem. Ved å delta i idrett aksepterer utøvere det aktuelle forbunds regelverk, herunder WADA-koden i dopingsaker, og at voldgiftsdomstolen CAS, med sete i Sveits, er øverste domsinstans. Voldgift er en privat form for tvisteløsning. Sivile domstoler respekterer i hovedsak dette systemet; de vil normalt avvise fra behandling saker som partene - utøver og det aktuelle forbund - har avtalt skal løses ved voldgift. Og når en voldgiftsdom er avsagt, skal det normalt mye til for å få riktigheten av en slik dom overprøvd ved anke til de sivile domstoler.
Dette er generelle betraktninger. Til bildet hører også at voldgift primært er myntet på kommersielle kontraktsforhold. Her er det normalt ubetenkelig at sivile domstoler holder «fingrene av fatet». I idrettstvister, som dopingsaker, er en slik løsning ikke like ubetenkelig. Her berøres enkeltindividers rettigheter i en helt annen grad enn ved kommersiell voldgift.
Dommer avsagt av CAS er sveitsiske voldgiftsdommer. Det betyr at sveitsisk rett regulerer adgangen til overprøving av CAS-dommer for sivile domstoler, dvs. for sveitsisk høyesterett. Adgangen til slik overprøving er, som antydet, snever. Med Johaug-saken som eksempel: mye tyder på at etter sveitsisk sivilrettslig tenking ville et resultat som hennes - med 18 måneders utestengelse etter en ganske ubetydelig forseelse - stride mot grunnleggende forholdsmessighetsprinsipper mellom forgåelse og straff. Men slikt går likevel «under radaren» ved sveitsisk sivilrettslig overprøving. Hennes CAS-dom ble derfor ikke forsøkt anket til sveitsisk høysterett.
Siden, i prinsippet, alle verdens utøvere er prisgitt sveitsisk rett på dette punkt, kan enkelte eksempler ha interesse:
Før fotball-VM sist sommer ble den peruvianske lagkapteinen Paolo Guerrero av CAS idømt 14 måneders utestengelse for dopingovertredelse, noe som utelukket deltakelse i VM. Men han anket dommen inn for sveitsisk høyesterett, og som ledd i anken begjærte han såkalt oppsettende virkning; at utestengelsen ble «satt på vent» mens ankesaken pågikk. Her fikk han medhold, slik at han likevel fikk delta i VM. Guerreros sak har en del fellestrekk med Johaugs, og det skal nok mye til at han vinner fram med selve anken (den er ikke ferdigbehandlet). Men Guerrero oppnådde det for ham sentrale; å få delta i VM. Fra et idrettslig synspunkt kan nok saken ses som uheldig; den undergraver den likebehandling idrettens straffesystem legger opp til. Men det er et viktig signal at sivilrettslige dommerne vurderte disse hensyn annerledes.
Et annet eksempel: Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD) dømte sist høst Sveits for brudd på den Europeiske Menneskerettskonvensjonen ved at den tyske skøyteløperen Claudia Pechstein var nektet åpen rettshøring ved behandlingen av hennes dopingsak for CAS - og Pechstein ble tilkjent EUR 8.000 i oppreisning. Som følge av dommen må CAS, etter påtrykk fra sveitsiske myndigheter, endre sine regler på dette punkt.
Dette har interesse, for voldgift ses gjerne som et rent privat rettsanliggende, etter modell fra kommersiell voldgift. Men EMD tok en prinsipiell annen vinkling: idrettens dopingsaker har slik samfunnsinteresse, og er av slik betydning for den enkelte utøver, at bærende demokratihensyn tilsier at pressen (og andre) gis innsyn i rettsforhandlingene - når utøveren krever det.
Et tredje eksempel: Sveits har ulik lovgivning for internasjonal og nasjonal voldgift. Ved internasjonal voldgift er den sivilrettslige prøvelsesadgangen svært snever, som foran skissert. Tanken er at Sveits ikke skal «ekspandere» sine rettsprinsipper til voldgiftssaker med begrenset tilknytning til Sveits. Dopingsaker for CAS vil normalt regnes som internasjonal voldgift, på grunn av partenes (utøverens) tilhørighet utenfor Sveits.
Ved sveitsisk nasjonal voldgift er den sivilrettslige prøvelsesadgangen intensivert. Her foreligger ikke samme reservasjon mot å «ekspandere» sveitsiske rettsprinsipper. Syklisten Jan Ullrich skal ha nydt godt av denne ordningen; han var tysk utøver, men bosatt i Sveits.
Denne todelte sveitsisk lovgivning viser - foruten faren for forskjellsbehandling av utøvere - at ulikt syn kan råde rundt graden av sivilrettslig overprøving av voldgiftsdommer. Går man for eksempel til England finner man et annet system, med langt mer aktiv bruk av sivile domstoler som ankeinstans og styringsorgan for voldgiftsdommeres rettsanvendelse.
Slikt har interesse, for mye av kritikken mot CAS dreier seg nettopp om slike forhold; at det er betydelig sprik i dommerholdninger og med uoversiktelig og dels utilgjengelig mengde domspraksis - samt at sentrale sivilrettslige prinsipper, som illustrert i Johaug-saken, ikke er tilstrekkelig varetatt.
For å «rydde» i dette har enkelte tatt til orde for å omorgansisere CAS. Blant annet har Europarådets generalsekretær Torbjørn Jagland ment at dagens ordning med ca 380 voldgiftsdommere tilknyttet CAS, bør erstattes av et begrenset antall fast utnevnte dommere, etter sivilrettslig mønster. En slik dramatisk omorganisering kan synes urealistisk. Mer realistisk kan være å åpne for økt sivilrettslig overprøving av CAS-dommer. Men da er man altså prisgitt sveitsisk rett, med behov for endring av sveitsisk lovgivning.
Disse betraktningene rundt sivilrettslig innflytelse - eller mangel på innflytelse - i idrettens dopingsaker, har en side også mot den nylige dopingskandalen under ski-VM i Seefeld. I Østerrrike er forsettlig doping sivilrettslig straffbart, og her viste det sivilrettslige etterforsknings- og maktapparat sin effektivitet ved å avdekke og pågripe dopingmistenkte utøvere. På sikt må det antas at slike sivilrettsdrevede aksjoner vil få økt betydning i antidopingarbeidet. Denne utviklingen innebærer samtidig en form for brubygging mellom idrettslig og sivil rettspleie. Mye taler for at tilsvarende brubygging bør finne sted gjennom økt grad av sivilrettslig overprøving av idrettens voldgiftsdommer.
(Kronikken er tidligere publisert i Dagbladet, 14. mars 2019)
Innholdet i kronikken gir uttrykk for forfatterens meninger.
Trond Solvang er professor ved Nordisk institutt for sjørett
og dommer i Det internasjonale skiskytterforbunds antidopingpanel (Foto: UiO)