Som kjent har det internasjonale antidopingbyrået WADA besluttet sanksjoner mot russisk idrett. Temaet er komplisert. I norsk media er gjennomgangstonen negativ; sanksjonene går angivelig ikke langt nok. Sentral i denne kritikken står den norske visepresidenten i WADA som, i overraskende grad, bruker enhver anledning til å agitere mot sin egen organisasjon. Skal man prøve å skaffe seg et balansert bilde må man altså støtte seg til andre kilder enn henne. Her skal et slikt førsøk gjøres, basert på opplysninger over tid gitt av WADA.
Sentralt er for det første det regelverket som danner det rettslige grunnlag for sanksjonene. Det dreier seg om et tillegg til WADA-koden, vedtatt i april 2018, som gir WADA sentralisert sanksjonsmyndighet overfor idrettsorganer som er «non-compliant» med hensyn til sine antidopingforpliktelser. Grunntanken er at det forhold som utgjør «non-compliance» skal rettes opp gjennom et register av sanksjonsmuligheter tillagt WADA.
Sentralt er videre de faktiske forhold som utgjør «non-compliance» og som ligger til grunn for de sanksjoner som nå er besluttet. Dette dreier seg om svikaktig manipulering med datamaterialet fra det tidligere Moskva-laboratoriet, et materiale det russiske antidopingbyrået RUSADA i januar 2019 overleverte til WADA, og som skulle gi WADA nødvendig innsyn i russisk dopinghistorikk.
Kompliserende er imidlertid at manipuleringen ikke mistenkes begått av nåværende RUSADA, men av russiske myndigheter som hadde datamaterialet i sin besittelse, under dekke av at det inngikk i russisk «federal criminal investigation». Kompliserende er videre at russiske myndigheter ikke er del av internasjonale idrettsorganer underlagt WADA-koden, og dermed i utgangspunktet er «beyond reach» av idrettens sanksjonssystem.
RUSADA er derimot del av idrettens system, og det aktuelle «non-compliance», med krav om utlevering av autentisk datamateriale, er formelt rettet mot RUSADA. Men i følge WADA fungerer RUSADA for tiden tilfredsstillende, og beholder sin nåværende status som uavhengig antidopingorgan - dog slik at denne statusen er betinget av «no improper outside interference with its operation», og man skjønner da hva det siktes til.
Dette dilemmaet - at sanksjoner ikke rammer dem man reelt ønsker å nå - er ikke utslag av noen svakhet ved idrettens sanksjonssystem som sådan. Det er en følge av idrettens foreningsbaserte oppbygning og forgrening, og er slik sett en strukturell realitet.
Det er i dette lys WADAs sanksjoner etter mitt skjønn bør ses.
Store deler av sanksjonene rettes mot «Russian Government officials», som WADA altså ikke har direkte sanksjonsmyndighet over, men som likevel kan rammes, prestisjemessig og på annet vis, gjennom utestengelse fra idrettslig virke. Og det er hva som gjøres: russiske myndighetspersoner skal ikke kunne bekle verv i internasjonell idrett, og skal heller ikke inviteres til sentrale internasjonale idrettsbegivenheter i sanksjonsperioden på fire år. Videre rammes russisk idrett ved at sentrale idrettsbegivenheter ikke skal kunne arrangeres på russisk jord i sanksjonsperioden.
I den norske debatten er disse overordnede forhold nærmest neglisjert. Snarere er ordskiftet preget av en iboende mistro ved at WADA angivelig kommer til å uthule sine egne sanksjoner gjennom ulike former for unntak.
Sentralt i så måte står et eget punkt i sanksjonene, hvor kjernen er er at russiske enkeltutøvere skal kunne delta i sentrale idrettsbegivenheter dersom de kan vise at de ikke er berørt av hva «non-compliance» gjelder, altså det manipulerte Moskva-materialet, og at de har gjennomgått betryggende dopingtesting - alt etter nærmere kriterier «to be defined by WADA».
Slike kriterier er ennå ikke kommet, og det er slik sett prematurt å mene noe om dem, i den ene eller andre retning. Men det overordnede bildet er likefullt klart: Uskyldige russiske utøvere er ikke mål for sanksjonene, for det er ikke der problemet med den aktuelle «non-compliance» ligger. Man søker å finne en balansegang hvor sanksjoner rammer der de bør ramme, og hvor uskyldige enkeltutøvere i rimelig utstrekning skånes.
Det er videre verdt å nevne at IOC på sin hjemmeside, utover å støtte WADAs sanksjoner, har gjort anbefaling om at WADA oversender saksmaterialet til de internasjonale folkerettslige organer, UNESCO og Europarådet, siden disse organene står bak de to antidopingkonvensjoner på området, som Russland har sluttet seg til.
Tanken er altså å rette fokus på russiske myndigheters forsømmelse i antidopingarbeidet. Hvorvidt slike skritt har ønsket effekt er et åpent spørsmål, men det er betegnende at slikt forbigås i stillhet i norsk presse.
Det at jeg her går ut som en slags talsmann for WADA er et produkt av at slike stemmer på besynderlig vis uteblir i det norske ordskiftet.
Trond Solvang
(publisert som kronikk i Dagbladet 20. desember 2019)
Innholdet i kronikken gir uttrykk for kronikkforfatterens egne meninger.
Kontakt
Trond Solvang er professor ved Nordisk institutt for sjørett.
(Foto: UiO)
Kronikken er tidligere publisert i Dagbladet 20.12.2019