Disputasen vil bli streamet og noen av setene bak kandidaten vil være synlige for de som ser på.
Se opptak av prøveforelesningen her fra 16. november
Bedømmelseskomité
- Professor Giuditta Cordero Moss, Universitetet i Oslo (leder)
- Professor Andrea Björklund, McGill Universitet, Canada (1. opponent)
- Professor Michael Waibel, Universitetet i Vienna (2. opponent)
Leder av disputas
Prodekan Marianne Jenum Hotvedt
Veiledere
- Professor Ivar Alvik, Universitetet i Oslo
- Professor Duncan Kennedy, Harvard Universitet, MA, USA
- Professor Ola Mestad, Universitetet i Oslo
Sammendrag
Overprøving og juridisk metode i internasjonal investeringsvoldgift
Ekspropriasjon, statlige reguleringer og myndighetsvedtak kan innvirke negativt på selskaper og private interesser. Utenlandske selskaper og investorer kan saksøke myndighetene i en stat og kreve kompensasjon når de utsettes for offentlige handlinger som skader virksomheten. Dersom staten har inngått en bilateral investeringstraktat, kan slikt søksmål tas ut ved en privat domstol – internasjonal investeringsvoldgift. På denne måten overprøver investeringstribunaler staters etterlevelse av sine internasjonale traktatforpliktelser – og dermed også offentlig myndighetsutøvelse.
Avhandlingen undersøker og drøfter på hvilken måte og i hvilken grad investeringstribunaler overprøver offentlig myndighetsutøvelse. Avhandlingen konkluderer med at et mindretall overprøver eller balanserer statlige og offentlige handlinger på en måte som kan sammenlignes med offentligrettslig metode og domstolsprøving ved nasjonale domstoler. De fleste tribunaler følger en tradisjonell tilnærming basert på folkerettslig sedvanerett, som fokuserer på virkningen og ikke bakgrunnen for staters agerende.
Et tilsvar til appellen om økt bruk av offentligrettslig metode
Investeringsvoldgift er en gjenganger i den vitenskapelige debatten. Denne avhandlingen svarer på kritikk av ordningen og legitimitetsproblemer som knytter seg til tribunalenes manglende anerkjennelse av staters reguleringsbehov og balansering av statlige interesser mot investeringsbeskyttelse. Flere juss-forskere anbefaler offentligrettslige prinsipper og metoder som en løsning på problemet. Det er imidlertid ikke utført omfattende studier av tribunalenes metoder. Følgelig har det vært usikkerhet knyttet til tribunalenes respons på kritikken.
Avhandlingen drøfter disse problemstillingene. Først kartlegges tribunalenes metoder i alle voldgiftsdommer avsagt i perioden 2015-2021 på engelsk, og som er basert på de materielle traktatbestemmelsene om rett til erstatning ved ekspropriasjon (indirect expropriation) og rettferdig og rimelig behandling (fair and equitable treatment). Et originalt og skreddersydd analytisk rammeverk blir brukt for å identifisere og analysere variasjoner i tribunalenes metoder, som deretter kategoriseres som enten offentligrettslig, privatrettslig eller sedvanerettslig metode.
Deretter undersøker avhandlingen traktatpartenes svar på kritikken og ser på moderniseringen av disse bestemmelsene i nylig inngåtte traktater, samt tribunalers tolkning av slike moderniserte bestemmelser. Resultatet viser at stater søker å heve terskelen for brudd og å styrke sin reguleringsfrihet på områder av vesentlig offentlig interesse, men uten å tydelig fremme bruken av offentligrettslige prinsipper eller metoder. Antallet avsagte dommer som omhandler moderniserte traktatbestemmelser er begrenset. Men analysen antyder at reformene ikke har hatt ønsket effekt og at de må være eksplisitte og detaljerte for å påvirke tribunalers metodebruk.
Stater og tribunaler opprettholder tradisjonell metodebruk
I motsetning til den vitenskapelige appellen, synes majoriteten av tribunaler og stater motvillige til å innføre offentligrettslig metode i investeringsvoldgift. Avhandlingen viser at slik forandring må komme innenfra, og at tribunaler trenger klare instrukser for å endre den tradisjonelle tilnærmingen basert på folkerettslig sedvanerett. Isteden opprettholdes de kritiserte forholdene ved utformingen av traktatbestemmelsene. Stater prioriterer å beskytte investeringer mot politisk risiko, uten å tildele tribunalene videre prøvingsinstrukser og handlingsrom, noe som potensielt kunne overført politisk risiko til investorer.