Disputasen vil bli streamet og noen av setene bak kandidaten og opponentene vil være synlige for de som ser på.
Tid og sted for prøveforelesningen
Bedømmelseskomité
- Professor Hans Petter Graver, Universitetet i Oslo (Leder og 1. opponent)
- Professor Peter Pagh, Københavns Universitet (2. opponent)
- Professor Sigrid Eskeland Schütz, Universitetet i Bergen
Leder av disputas
Prodekan Vibeke Blaker Strand
Veiledere
- Professor Finn Arnesen
- Professor Halvard Haukeland Fredriksen
Sammendrag
«Kan du så skal du» - om reparasjon av EØS-stridige forvaltningsvedtak
En av forvaltningens oppgaver er å treffe vedtak. Hvis forvaltningen trår feil, må den ta stilling til hvilke rettsfølger feilen skal få – om og hvordan feilen skal repareres. Må forvaltningen pålegge rivning av en hytte i strandsonen som er ulovlig oppført, eller kan forvaltningen likevel gi eieren tillatelse til å la bygget stå? Må en tillatelse til å bygge vindkraftanlegg trekkes tilbake? Eller må en persons uførepensjon stanses, og skal urettmessig utbetalt pensjon kreves tilbakebetalt?
Mange av vedtakene forvaltningen treffer, er innenfor områder som berøres av EØS-avtalen. I noen tilfeller kan feilen bestå i at vedtaket er truffet i strid med en EØS-rettslig forpliktelse. Utlendingsforvaltningen kan for eksempel ha truffet et utvisningsvedtak i strid med EØS-retten, eller NAV kan ha truffet et vedtak om arbeidsavklaringspenger i strid med EØS-retten. Da oppstår spørsmålet om EØS-retten stiller noen krav til hvordan forvaltningen reparerer slike feil.
I avhandlingen drøfter jeg om vedtak som lider av EØS-rettslige feil, må kjennes ugyldige, og om de må endres. Eller om feilen kan repareres samtidig som vedtaket opprettholdes. Jeg drøfter også om forvaltningen må endre vedtaket uten at noen har bedt om det, og om det har noen betydning at en privat part allerede har innrettet seg etter det vedtaket som er truffet.
Jeg har tre hovedformål med avhandlingen. For det første kartlegger jeg hvilke krav EØS-retten stiller til forvaltningsrettslige regler som regulerer rettsfølgene av feil. For det andre undersøker jeg hvordan disse kravene virker i møte med norske forvaltningsrettslige regler. Det tredje formålet er å avklare hva EØS-retten ikke krever der forvaltningen har brutt en EØS-forpliktelse.
Forvaltningens brudd på EØS-forpliktelser håndheves som utgangspunkt nasjonalt i tråd med den enkelte stats nasjonale regler. Så lenge det ikke er gitt noen særlige EØS-rettslige regler på området, er det opp til statene å fastsette de materielle virkningene av brudd på EØS-retten.
Hvilke krav EØS-retten stiller til nasjonale rettsfølger ved brudd, handler derfor om unntakene fra utgangspunktene om at forvaltningen bestemmer selv. De EØS-rettslige prinsippene som begrenser dette utgangspunktet, systematiserer jeg etter hvordan de virker i nasjonal rett. Jeg skiller mellom krav som virker innenfor rammene av nasjonal rett og krav som også virker utenfor rammene av nasjonal rett.
I avhandlingen viser jeg hvordan EU-domstolen har forankret en reparasjonsplikt i lojalitetsprinsippet i Traktaten om den europeiske union artikkel 4 (3) og jeg kommer til at en tilsvarende reparasjonsplikt kan utledes av EØS-avtalen artikkel 3. Jeg tar som utgangspunkt at dersom forvaltningen har mulighet etter nasjonal rett til å reparere brudd på EØS-retten, krever EØS-retten at denne muligheten utnyttes. Dette formulerer jeg som en «kan blir til skal-plikt».
Reparasjonsplikten gjelder likevel ikke absolutt. Jeg drøfter derfor også i hvilke tilfeller forvaltningen ikke har en slik plikt. I lys av EU-domstolens praksis tar jeg blant annet utgangspunkt i at forvaltningen ikke har plikt til å reparere vedtak som regnes som «endelige», og jeg drøfter hva dette betyr i en norsk kontekst. Reparasjonsplikten suppleres av prinsippet om effektiv rettsbeskyttelse, ekvivalensprinsippet og effektivitetsprinsippet. I avhandlingen viser jeg hvordan disse EØS-rettslige prinsippene virker inn og stiller krav til norske regler om klageutfall, ugyldighet og omgjøring.