Bakgrunn
I de siste 15-20 årene har det skjedd mye på den internasjonale rettslige fronten av betydning både for den fundamentale teoretiske diskusjonen om eiendomsretten og forholdet mellom eiendomsrett og stat. En viktig diskusjon knytter seg til kompensasjonsspørsmålet når en privat part må avgi eiendom, samt i hvilken grad det skal ytes kompensasjon når en eiendom blir båndlagt til offentlige formål. En annen diskusjon knytter seg til de offentlige formålene som sådan: Når er samfunnsinteressene sterke nok til å frata en borger eiendomsretten eller båndlegge hans eiendom for lang tid, og hvilke vurderingskriterier og -prosedyrer og prosessuelle garantier bør det være for å sikre borgerne rettssikkerhet, holdt opp mot samfunnets krav om effektiv og legitim bruk av ressursene?
Dette er problemstillinger som både kan videreføres på teoribyggingsplanet, og som har direkte relevans for fastleggelsen av norsk rett, særlig gjennom de begrensninger som legges på norske statsorganer gjennom EMK. Prosjektet tar sitt utgangspunkt i norske forhold, og norsk rett vil være et sentralt objekt for forskningen, men prosjektet vil samtidig være internasjonalt orientert.
Nærmere om prosjektet
Forskningen dekker to hovedområder:
(1) Rettslige problemer og løsninger ved arealplanlegging og ekspropriasjon – særlig knyttet til langsiktig båndlegging av arealer til vei- og baneutbygging
(2) Rettslige problemer og løsninger i skjæringspunktet mellom konsesjonsprosesser og ekspropriasjon – særlig om vurderingskriterier og -prosedyrer og prosessuelle garantier ved anleggelse av infrastruktur for kraftoverføring
Nærmere om (1):
Moderne utbygging av vei og bane krever omfattende og langsiktig planlegging. Hovedhjelpemiddelet er plan- og bygningsloven, der kommunal planlegging er en viktig pilar. Både båndleggingshjemlene i lovens § 11-8 (hensynssoner) og bestemmelser etter § 11-9 (generelle bestemmelser til kommuneplanens arealdel) kan legge vesentlige restriksjoner på arealbruken gjennom lang tid, uten at det er sikkert om, eller når, den planlagte utbyggingen vil skje.
Når kommuneplanen blir materialisert i reguleringsplaner, vil det offentlige ha et ekspropriasjonsgrunnlag til gjennomføring av arealformålene. Selve ekspropriasjonen kan imidlertid ligge langt frem i tid, idet det er myndighetene som selv bestemmer om, og når, ekspropriasjon til gjennomføring av planen eventuelt skal skje. Nå finnes det unntak, både i form av innløsningsregler og tidsfrister, men reguleringssituasjonen vil ofte – og over lang tid – ha negative virkninger for private rettighetshavere til arealene. Prinsipper for «good governance» kan stille krav til myndighetene om å avklare uvisshet og å gjennomføre sine planer med en viss grad av effektivitet.
Plangjennomføringen kan også innebære rekkefølgekrav og utbyggingsavtaler. Disse rettslige verktøyene genererer spørsmål om skjønnskompetansen til det offentlige, særlig forholdet mellom lovbundet skjønn og fritt skjønn, og forholdet til læren om myndighetsmisbruk. Høyesterett har nylig avklart noen problemstillinger, særlig i HR-2021-953-A, men flere gjenstår uavklarte.
Eksemplene viser at forholdet til samfunnsinteressene på den ene siden, og forutberegnelighet og rimelighet for den enkelte borger på den andre, utgjør elementer i rettslige vurderinger der rettskildebildet og avveiingsnormer ikke fremstår som klare.
Nærmere om (2)
Forholdet mellom offentlig konsesjon og privatrettslige rettigheter er ofte komplisert. Tradisjonelt har vi hatt et tosporet system i Norge, der konsesjonsbehandling og -vedtak gir rettigheter og forpliktelser overfor det offentlige, men uten at det får betydning for rettsstillingen til andre private parter. Og motsatt, de privatrettslige forholdene knyttet til et areal, har ingen avgjørende betydning for konsesjonsbehandling og -vedtak.
Når det gjelder saker etter vassdragslovgivningen, har tradisjonen imidlertid vært motsatt, i hvert fall når det gjelder spørsmålet om å ekspropriere privatrettslige rettigheter. Tidligere utgjorde konsesjonen også for ekspropriasjonsvedtak, slik at forholdet til andre private parter ble direkte berørt av konsesjonssaken. Slik er det ikke lenger. Nå må det treffes eget ekspropriasjonsvedtak i saker etter vassdragsreguleringsloven. Spørsmålet som da dukker opp, er hvilken faktisk og rettslig betydning konsesjonssaken får for ekspropriasjonssaken.
Normalt har det vært ansett som et gode å ha et tosporet system, da konsesjonssaker og saker om privatrettslige forhold skal ivareta ulike interesser. Imidlertid kan det være en fare for at konsesjonssaken legger så sterke føringer på resultatet av ekspropriasjonssaken, at hensynet til de private parter blir skadelidende. Slik sett kan det paradoksalt nok tenkes at en integrert prosess, der samtlige interesser (offentlige som private) blir identifisert, vurdert og veiet, kan gi tryggere resultater for de private interessentene: i motsatt fall kan altså konsesjonssaken legge avgjørende føringer på resultatet av ekspropriasjonssaken, uten at de private interessene har vært tilstrekkelig vurdert under konsesjonssaken som sådan.
Eksemplet ovenfor er, som antydet, utslag av et generelt rettslig problem: forholdet mellom offentlig konsesjon og privatrettslige rettigheter. Et annet eksempel fra energiretten er om, og i hvilken grad, konsesjon til vindkraftutbygging legger føringer på det privatrettslige naborettsforholdet mellom utbygger og naboer. Også i spørsmålet om utmåling av ekspropriasjonserstatning kan konsesjonsprosessen ha betydning (ved spørsmålet om påregnelig utnyttelse).
Prosjektet vil identifisere ulike situasjoner der konsesjonsprosesser påvirker ekspropriasjonsvurderinger / privatrettslige posisjoner, og analysere rettslige problemer og løsninger. Utgangspunktet vil være de vurderingskriterier og -prosedyrer og prosessuelle garantier som oppstilles ved etablering av infrastruktur for kraftoverføring. Prosjektet vil også søke å identifisere/etablere «beste praksis» på området, og skissere gode måter å forvalte og styre utbyggingsprosjekter der offentligrettslig saksbehandling får betydning for privatrettslige posisjoner.
Beskrivelsen av begge hovedområdene, tilsier at ny forskning kan tilføre samfunnsmessige verdier av betydning. Når dette gjøres i et samarbeidsprosjekt mellom Det juridiske fakultet som forskningsinstitusjon og en rekke tunge aktører på utbyggingssiden, antas det å gi ytterligere verdi ut over hva de ulike partene kunne oppnådd alene.
Resultater
Hovedresultatet vil være en ph.d.-avhandling innen hvert av hovedområdene nevnt ovenfor.
Gjennom prosjektperioden vil det også engasjeres en rekke vitenskapelige assistenter, som hver vil skrive 60 studiepoengs masteravhandlinger.
I tillegg til doktor- og mastergradsprosjektene vil forskningsprosjektet muliggjøre nasjonale og internasjonale konferanser, seminarer, etc., hvor forskere og praktikere møtes for faglig diskusjon og utvikling. Dermed kan prosjektet mer allment få nytteverdi for aktører som anvender retten på de områdene prosjektet dekker. Disse møteplassene vil også bli benyttet av seniorforskere til å utveksle ideer og presentere egne prosjekter, med tilhørende artikkelpublisering i nasjonale og internasjonale tidsskrifter og bøker.
Organisering
Ved Det juridiske fakultet, UiO, er prosjektet knyttet til Forskergruppe i naturressursrett, som administrativt ligger under Nordisk institutt for sjørett (NIFS). Prosjektet ledes av professor dr. juris Geir Stenseth ved Institutt for privatrett (IfP). Prosjektansatte er fordelt mellom NIFS og IfP.
Finansiering
Forskningen er organisert i to administrative prosjekter som begge er 50 % finansiert av Det juridiske fakultetet ved UiO og 50% av eksterne finansiører. Delprosjekt et "Ekspropriasjon og konsesjon" er medfinansiert av Statnett SF og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE); delprosjektet "Planlegging og ekspropriasjon" er medfinansiert av Bane NOR, Statens Vegvesen og Nye Veier AS.
Samarbeid
I prosjektets styringsgruppe samarbeider UiOs forskere Geir Stenseth og Endre Stavang med representanter for finansiørene:
Øyvind Pedersen fra Statens Vegvesen
Jostein Berger Meisdalen fra Bane NOR
Jon Terje Ekeland fra Nye Veier AS
Anne Rogstad fra NVE
Erik Bruun fra Statnett SF
