Det er dokumentert at samfunnsutviklingen vår i praksis innebærer at vi ofrer uberørt natur og naturverdier i større grad enn vi ønsker – eller er forpliktet til. Jomfruelig mark omgjøres til bebygd areal i et foruroligende tempo. Utbyggingstakten avgjøres i stor grad via desentraliserte avgjørelser om kommunale planer. Slike planer vedtas hyppig etter initiativ fra utbyggere, som legger fram egne planforslag for de berørte kommuner.
Kommunenes juridiske kompetanse og selvråderett på dette feltet står svært sterkt, og deres insentiv til å videreføre utviklingen påvirkes av ønsket om aktivitet i kommunen i form av arbeidsplasser og levedyktige lokale entreprenører. Det er ikke kontroversielt å hevde at kommuneledelsen først og fremst vil tenke på egne innbyggere når de vedtar nye utbyggingsplaner. Økosystemtjenester fra ubebygd areal er imidlertid tjenester som ikke stopper ved kommunegrensene, men i mer eller mindre grad kommer hele befolkningen til gode. Når en plan vedtas, vil dermed den enkelt kommune tendere til å undervurdere tapet i økosystemtjenester med den konsekvens at utbyggingstakten blir for høy.
Hva kan løsningen være?
En løsning på problemet er å stille utbyggerne overfor de rette samfunnsøkonomiske kostnader forbundet med naturtap. En «naturavgift» som tilsvarer slike kostnader, ble fremmet av Torvikutvalget som et element i gode skattepolitiske prinsipper (NOU 2022:20 Et helhetlig skattesystem).
I sin enkleste form er naturavgiften kun en avgift pr. omdisponerte kvadratmeter areal. En slik avgift kunne forholdsvis enkelt iverksettes. Den ville gjøre utbyggingsprosjekter mindre lønnsomme privatøkonomisk sett, og dersom avgiften er tilstrekkelig stor, redusere omfanget av utbyggingsprosjekter. Inntektene fra avgiften bør gå til staten, men kan tilbakeføres til kommunene dog på en måte som ikke påvirker lønnsomheten av å vedta utbyggingstiltak. Med andre ord, det kan ikke være slik at jo fler utbyggingsvedtak en kommune gjør og dermed jo mer skatt deres utbyggere betaler til staten, jo mer får kommunen tilbake.
Hvor stor bør avgiften være?
Størrelsen på naturavgiften bør ideelt settes lik det marginale tapet i økosystemtjenester regnet i pengeverdi som forårsakes av utbyggingen. Det kan innebære at arealavgiften bør variere utfra type areal og hvilke naturverdier som finnes i arealet. Torvikutvalget foreslår å ta utgangspunkt i klimagassutslippene som er knyttet til omgjøringen av arealet fordi man da har priser man kan bruke. Vi mener at det bør utredes en bredere base for prisfastsettelsen som også tar utgangspunkt i tap av ytterligere økosystemtjenester som rekreasjonsverdi, bevaring av biodiversitet mm. Vi ser klare fordeler i å basere avgiften på en slik utredning da det vil kunne øke legitimiteten til avgiften.
Vi mener at de juridiske og økonomiske sidene av en naturavgift umiddelbart bør utredes. Utredningen bør søke å finne fram til en avgift som tar hensyn til alle tapene i økosystemtjenester ved omgjøring av areal. Videre bør utredningen diskutere hvordan avgiften skal inndrives og hvordan inntektene fra avgiften skal disponeres.
