Den europeiske unions (EU) fundament hviler på rettsstatsprinsippet, en verdi som er felles for medlemstatene. Men hvordan blir det forstått og håndhevd i praksis?
Når man kaster et kritisk blikk på den komplekse implementeringen av prinsippet innenfor unionens intrikate nettverk, reises det spørsmål om doble standarder og inkonsekvenser: Kan det være at utfordringer knyttet til rettsstaten blir vurdert gjennom ulike linser, avhengig av hvilket land de oppstår i, eller av hvilken EU-institusjon som har ansvaret?
Inkonsistenser i håndhevelsen og interessekonflikter
Unionen har gått hardt ut mot Polen og Ungarn, hvor både rettsvesenets uavhengighet og mediefriheten er blitt underminert. Dessuten har Union gått hardere ut mot Ungarn etter krigen i Ukraina, tilsynelatende på grunn av Ungarns mer pro-russiske holdning.
Samtidig, EU har vært merkbart mildere mot andre medlemsland, som Spania eller Hellas. Dette til tross for bekymringer rundt politiseringen av det spanske rettsvesenet siden 2018 eller mangelen på mediepluralisme i Hellas. Uoverensstemmelsen blir enda mer tydelig når man tar i betraktning EUs atferd, eller mangel på engasjement, overfor grunnleggende og mer innflytelsesrike medlemmer som Italia, hvor påvirkningen fra organisert kriminalitet på politikk og økonomi ikke har ført til samme nivå av EU-intervensjon som i tilfellene med Ungarn og Polen.
Vi er nødt til å spørre oss selv: I hvilken grad kan EU håndheve rettsstatsprinsippet upartisk og konsistent over hele unionen?
Til tross for verktøyene som er til disposisjon, som den årlige rapporteringen om rettsstatsprinsippet i medlemslandene og den nylige konditionalitetsmekanismen for å beskytte EU-budsjettet, peker inkonsekvensene i håndhevelsen av rettsstatsprinsippet mot en potensiell interessekonflikt og en mangel på intern enighet om hva prinsippet om rettsstat faktisk innebærer, eller hvordan det skal håndheves, mellom de ulike EU-institusjonene. I tillegg mangles en klar, objektiv standard og den politiske viljen til å håndheve denne konsekvent.
Et problem
Og hvorfor er dette et problem? Fordi rettsstaten fungerer best når den er blind for makt, status og tilhørighet. Ideen om rettsstaten betyr at ingen står høyere enn loven, og at alle er like foran loven. Rettsstaten innebærer mer enn bare skapingen av lover gjennom demokratiske prosesser. Det bør også omfatte upartisk og konsekvent håndhevelse av disse lovene.
Uten koherens og konsistens fremstår EU som en aktør der politiske interesser og geografiske beliggenhet veier tyngre enn prinsippene om rettferdighet og likebehandling. Dette risikerer å redusere rettsstaten til en illusjon uten reell vekt og substans.
Selv om Norge ikke er et medlem av EU, er landet tett integrert i det europeiske økonomiske og juridiske systemet og deler de grunnleggende verdiene om rettsstat og demokrati som EU står for.
Enhver utvikling i EU knyttet til håndhevelsen av rettsstatsprinsippet har derfor potensielle implikasjoner for Norge. Det er viktig å forstå denne dynamikken for å fremme og beskytte disse verdiene både hjemme og i det bredere europeiske samarbeidet.
Transparent rettsstat i EU
Alle tiltak må oppfylle to hovedmål: For det første må det etableres en klar og harmonisert forståelse av rettsstaten som overskrider politiske og kulturelle grenser. Dette krever et universelt og konsekvent forståelsesgrunnlag på tvers av alle EU-institusjoner.
For det andre må prinsippet anvendes og håndheves på en sammenhengende og konsistent måte.
Prinsippet kan imidlertid tillate ulike løsninger på lignende juridiske utfordringer – i forskjellige juridiske, sosiale, økonomiske og politiske kontekster – så lenge det skjer i henhold til klare standarder som sikrer sammenheng, og ikke basert på dobbeltstandarder.
Denne fleksibiliteten, som tillater tilpasning av løsninger til spesifikke situasjoner, kan bidra til økt rettferdighet og effektivitet.
Spørsmålet er derfor om anvendelsen av konditionalitetsmekanismen og via denne, suspensjon av midler til Ungarn, men ikke til Polen for brudd på rettsstatsprinsippet, eller EU-kommisjonens igangsetting av traktatbruddsprosedyrer i noen tilfeller, men ikke i andre, er i overensstemmelse med disse prinsippene.
Forpliktelse til rettsstaten gjennom jakten på konsistens
Unionen må være i stand til å holde seg selv og sine medlemsland ansvarlige for en sammenhengende og universell anvendelse av rettsstatsprinsippet. EU behøver klare, bindende (minimum)standarder. Å praktisere rettsstat er like mye en kulturell og politisk forpliktelse som et juridisk krav, og krever en konsekvent forståelse og implementering.
Overgangen fra papir til praksis krever en robust måte å håndheve det på. EU trenger en rolleomstrukturering for å ta tak i systemiske mangler, forbedre ansvarlighet og tranparens, etablere en rettferdig balanse- og kontrollmekanisme, for å skjerpe rettsstatskriteriene og sikre at de forstås og anvendes likt over hele linjen.
Et EU som opprettholder rettsstatsprinsippet uten fordommer eller favorisering, er ikke bare en mer rettferdig organisasjon, men også en mer legitim en. EU må ta en ny kurs som setter rettferdighet og demokrati i front og verner over lovenes sjel, nemlig rettsstatens krav om koherens og konsistens og fravær av dobbeltstandarder. EU kan ikke bare preke om rettsstaten, men må også praktisere den.
Denne forskningen er finansiert gjennom ENROL-prosjektet (325707), med støtte fra Norges forskningsråd.
Alida Steigler er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo, tilknyttet Institutt for offentlig rett, og skriver en avhandling om forståelsen og anvendelsen av EUs rettsstatsprinsipp på tvers av unionens forskjellige institusjoner og relasjoner.
Forfatteren ønsker å anerkjenne PhD-kurset om avhandlingsskriving for tilbakemeldinger, og GPT UiO for idémyldring og oversettelse.
