Gjentatte omkamper om trossamfunnsloven bærer bud om dype ideologiske skillelinjer i norsk politikk – og truer med å sette rettssikkerheten under press.
Endringer i det stille
Torsdag 6. juli i år er en søvnig dag i det norske samfunnet. Skolegårdene står tomme og forlatte, stadig flere kontorer stenges av for noen ukers tid, og kofferter, sekker og bager pakkes over det ganske land som forberedelse til fellesferien. Dette er ikke det riktige tidspunktet å velge seg for den som vil sette i gang en bredt anlagt offentlig samtale om hvordan vi egentlig vil ha det i dette landet. Denne siste torsdagen før fellesferien virkelig kom i gang sendte likevel Barne- og familiedepartementet et forslag om endringer i trossamfunnsloven på høring.
I tillegg til en rekke tekniske justeringer foreslo departementet å stille krav om at trossamfunn «ikke motarbeider demokratiet». Videre at de må jobbe for å oppnå 40% representasjon av begge kjønn i styrende organer, og at trossamfunn må ha 100, 200 eller 300 medlemmer for å motta økonomisk støtte fra staten. Forslagene virker ikke på overflaten særlig oppsiktsvekkende, og handlet i praksis om å gi form og innhold til løftene om politikken regjeringen skulle føre på tros- og livssynsfeltet i Hurdalsplattformen. Dermed burde det egentlig ikke overraske noen at forslagene kom på bordet, siden dette er plattformen den sittende regjeringen styrer etter. Kanskje var det også derfor forslagene ble lansert samtidig som store deler av Norge hadde logget av for sommeren.
Til tross for det litt selsomme tidspunktet for offentliggjøringen gikk det imidlertid ikke lang tid før landets aviser kunne konstatere at:
- hundrevis av trossamfunn kan miste statsstøtte
- å frata statsstøtte er bare en sovepute
- religiøse ledere mener at kjønnskrav blir et tulledemokrati
- endringene vil ramme menigheter i små kommuner
- forslagene mistenkeliggjør en hel sektor.
Da høringsfristen gikk ut 15. oktober hadde departementet mottatt 125 høringssvar – de fleste kritiske til brorparten av forslagene. Hvorfor ble det så mye oppstuss? Og hva slags endringer var det egentlig snakk om?
Fra Hadeland til Hurdal
Hvis vi skal forstå hvorfor trossamfunnsloven – og de foreslåtte endringene av den – har blitt så kontroversielle må vi spole tilbake til noen kalde januardager på Hadeland i 2019. På dette tidspunktet hadde Kjell Ingolf Ropstad nylig gått seirende ut i kampen om Kristelig folkepartis politiske veivalg. Som nyslått partileder stilte han til regjeringsforhandlinger med partilederne for Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre på Granavolden gjestgiveri. I opptakten til forhandlingene varslet Ropstad abortkamp, og slo fast at «vi går ikke i regjering for enhver pris».
I den påfølgende Granavolden-erklæringen som utmeislet den nye regjeringens politikk ble det raskt tydelig at det var full råderett over tros- og livssynsfeltet – for anledningen omdøpt til «Kirke, tro og livssyn» - som ble prisen for Krfs deltakelse i regjeringen. Der de foregående regjeringsplattformene for Solberg I og II hadde kortfattede kapitler om tros- og livssynspolitikken, disket Granavolden-erklæringen opp med 14 kulepunkter om stort og smått på tros- og livssynsfeltet.
Kronen på verket for Ropstad – som selvsagt ble tros- og livssynsminister – var den nye trossamfunnsloven. Loven ble vedtatt av Stortinget snaue året etter at ministeren tiltrådte, etter å ha vansmektet i forvaltningens korridorer i årene som hadde gått siden Stålsett-utvalget avga sin utredning om Det livssynsåpne samfunn i 2013. I denne utredningen foreslo utvalget å stille en rekke strenge krav til trossamfunn som vil motta offentlig støtte. I mellomtiden hadde saksfeltet blitt en kasteball ingen av de ansvarlige ministrene ville ha noe med å gjøre – fra Hadia Tajik og Torhild Widvey til Linda Hofstad Helleland og Trine Skei Grande var det alltid et eller annet som gjorde at prosessen stoppet opp og gikk i stå. Med Ropstad ble det annerledes: meldinger, proposisjoner, komitebehandling og vedtak i statsråd var snart i havn, og før støvet hadde lagt seg hadde forvaltningen av den nye trossamfunnsloven blitt delt mellom statsforvalterne i Oslo og Viken – og Agder, Ropstads hjemfylke.
Da Senterpartiet og Arbeiderpartiet kom i regjering etter Stortingsvalget i 2021 arvet de dermed et tros- og livssynsfelt dypt preget av Ropstads arbeidsinnsats og politiske orientering – en bredt anlagt folkekirke, trygge økonomiske rammer, få og vage krav til trossamfunnene. Det politiske grunnlaget for den nye regjeringen – Hurdalsplattformen – kan ikke leses som noe annet enn et motsvar til Ropstads endringer og et veikart til hvordan de skarpere kravene som ble foreslått av Stålsett-utvalget kunne reintroduseres.
Det er i dette lyset justeringene som ble foreslått midt på sommeren 2023 må forstås: Som et motsvar og en omkamp der den nåværende regjeringen vil vise handlekraft og tegne opp noen grenser for trossamfunnenes plass i det norske samfunnet.
En trøblete toåring
Når lovverket utsettes for endringer og omforhandlinger i det tempoet som tros- og livssynssektoren nå opplever, settes arbeidsfordelingen og skillet mellom juss og politikk under press, og rettssikkerheten kan bli skadelidende. Da endringsforslagene kom på bordet i juli i år hadde trossamfunnsloven så vidt fylt to og et halvt år, og både regelverk, forvaltning og rapporteringsrutiner hadde gjennomgått svært store endringer. Allerede på denne korte tiden har reglene i loven vært gjenstand for vesentlig oppmerksomhet og diskusjon.
Forløperen med det gammelmodige navnet Lov om trudomssamfunn og ymist anna (1969) hadde i det store og hele hadde unngått å gjøre seg bemerket for noe som helst i de 40 årene den var i kraft. Den nye trossamfunnsloven har derimot blitt en huggestabbe og et betent konflikttema, fordi hele kartet over tros- og livssyns-Norge må tegnes på nytt: Hvem som skal få støtte, hvor mye de skal få, hvor mange de må være, hva de kan bruke støtten til, hva som skal til for å miste støtten, hva slags rapporter de skal sende inn og hvilke undersøkelser de kan utsettes for fra myndighetene er bare noen av de mange spørsmålene som må besvares helt på nytt med den nye loven – og der svarene som gis i dag kan endre seg før neste årsrapport skal sendes inn.
Forvaltningen har ikke ligget på latsiden, men har tegnet opp det nye kartet med skarpe kanter og tydelige grenser: Jehovas vitner har mistet støtten og registreringen, og har gått til sak mot staten. I sommer ble det kjent at Statsforvalteren har innledet undersøkelser overfor menigheten Samfundet. Ateistene, arvtakerorganisasjonen til Hedningsamfunnet , Holistisk forbund og Humanistforbundet har fått avslag på registreringssøknadene sine, det samme har veganerne. Klagesakene og rettssakene som skal bidra til en avklaring av hva den nye loven egentlig betyr står etter hvert i kø.
Midt i dette vepsebolet besluttet altså Barne- og familiedepartementet å lansere ytterligere justeringer i regelverket – endringer som vil pålegge ansatte og frivillige i trossamfunn, byråkratene hos statsforvalterne og i departementet, og trolig også domstolene, enda flere oppgaver. Ingen av endringsforslagene som ble lansert i sommer er radikale eller kontroversielle i seg selv – snarere tvert imot. Det dreier seg om spørsmål som allerede har vært grundig utredet i flere omganger, og der utfallet er kjent: Krav om likestilling, demokrati og antall medlemmer i trossamfunn har vært diskutert i en årrekke, og utspillene fra sektoren følger kjente mønstre.
Et demografisk jordskjelv?
Det snakkes høyt og ofte blant aktørene på tros- og livssynsfeltet om hvor viktig støtteordningen er for å opprettholde kontakt og dialog mellom tros- og livssynssamfunnene og staten, og om hvordan dette har bidratt til et lavere konfliktnivå knyttet til tro og livssyn enn det vi ser i våre nordiske naboland. Med stadige omkamper om kriteriene for støtte, et mer omfattende byråkrati for oppfølging av trossamfunnene og en stadig mer eksklusiv liste av støtteverdige trossamfunn, svekkes ordningens legitimitet.
Det kanskje aller mest overraskende med hele det politiske ordskiftet rundt tros- og livssynssektoren, er hvor liten oppslutning det mest prinsipielle, kostnadseffektive og avbyråkratiserende tiltaket av dem alle – å avskaffe statsstøtten til trossamfunn – har blant norske politiske partier. Som ved et trylleslag ville forvaltningen sluppet å ta stilling til hvem som skal få støtte, og om den forvaltes på riktig måte. Det omfattende byråkratiet som er bygget opp for å følge opp og holde oppsyn med landets ca 700 trossamfunn kunne vært lagt ned på dagen. Så langt er det kun Fremskrittspartiet som har dette ståstedet, men de har demografien på sin side: den raskest voksende gruppen på tros- og livssynsfeltet er de 20% av befolkningen som ikke er medlem av noe tros- eller livssynssamfunn. Alle disse menneskene – 1 million – sponser tros- og livssynssektoren over skatteseddelen uten å få noe igjen for det. De bare vet det ikke enda.
