Rydding bak stengte dører
Fredag 5. februar besluttet regjeringen å lukke enda en dør for offentlighetens innsyn i trygdeskandalen. I statsråd ble vår klage over departementets avslag på innsyn i 2014-utredningen behandlet, og regjeringen besluttet å ikke ta klagen til følge. Tidligere har regjeringen lukket dørene for offentlighetens innsyn i regjeringsadvokatens råd og et referat fra et møte mellom statsråden og Nav-direktøren.
At regjeringen stenger dørene for innsyn i trygdeskandalen er ikke bare urovekkende fordi innsynsregler og praksis settes til side. Opprydning bak stengte dører gjør det også vanskelig for offentligheten å forstå hva som gikk galt, og det kan i verste fall føre til at ofrene for skandalen ikke får den erstatning de har krav på.
Ekspertutredningen som regjeringen nå hemmeligholder er et dokument som ble offentlig kjent da det ble omtalt av det regjeringsoppnevnte utvalget som gransket trygdeskandalen, NOU 2020: 9 Blindsonen. Fordi utredningen fra 2014 ikke er offentlig, er det selvsagt mye vi ikke vet om hva den inneholder og hvorfor den ble skrevet. Det Blindsonen likevel forteller, gir grunn til å tro at dokumentet kunne bidratt til å forstå skandalen bedre, og da særlig departementets rolle.
Manglende innsyn har betydning for krav om oppreisning
Mangelen på innsikt i hvordan departementet har opptrådt, skaper utfordringer for dem som søker erstatning for den uretten de har blitt utsatt for. Så langt har regjeringen erkjent at staten har opptrådt uaktsomt, og akseptert erstatningsansvar for ofrenes økonomisk tap. Utbetaling av oppreisning forutsetter imidlertid at det har vært utvist grov uaktsomhet – og krav om dette har blitt avslått. I brev til ESA har regjeringen understreket at ansatte i Nav ikke var grovt uaktsomme: «Nav’s employees neither understood nor clearly should have understood that the EU Social Security Regulation had been misinterpreted in Norway.»
Spørsmålet om det kan ha vært grov uaktsomhet andre steder enn i Nav er imidlertid ikke diskutert. Granskingsutvalget finner ikke tegn til at trygdeskandalen skyldes noe som statsråder eller departementet har gjort med forsett, men utvalget gir heller ikke noen detaljert analyse av det arbeidet departementet gjorde for å følge opp Sundvolden-plattformens erklæring om å «begrense og stanse trygdeeksport, men innenfor de internasjonale avtalene Norge er bundet av». Utredningen fra 2014 var en del av dette arbeidet, og det som gjengis av innholdet i Blindsonen gir grunn til å stille videre spørsmål om hvor alvorlig statens uaktsomhet har vært.
Et sentralt spørsmål for vurderingen av hvor grov statens uaktsomhet har vært er om ansvarlige statsråder har hatt tilgang til en begrunnet oppfatning av at ytelser ikke kunne nektes utbetalt bare fordi mottakeren oppholdt seg i et EØS-land. Dersom 2014-utredningen ga ansvarlige statsråder slik informasjon, kan deres unnlatelse av å sørge for deling av informasjonen med Stortinget eller Arbeids- og velferdsdirektoratet ha vært grovt uaktsomt.
Hvilken kunnskap kan rapporten fra 2014 gi?
Regjeringens granskningsutvalg har hatt tilgang til rapporten fra 2014 og opplyser at kapitlene 9, 10 og 11 i 2014-utredningen handlet om sykepenger, pleiepenger og arbeidsavklaringspenger. Her er det uttalelser om adgangen til å motta slike ytelser under opphold i andre EØS-land – nettopp det trygdeskandalen handler om. Granskerne skriver at det i hvert av disse kapitlene «understrekes at krav om faktisk opphold i Norge ikke kan gjøres gjeldende i EØS». Videre skal det stå i kapitlene om sykepenger og arbeidsavklaringer at «EØS-avtalen gir adgang til å oppholde seg i andre EØS-land forutsatt at kravene til aktivitet og kontakt med etaten er oppfylt, se vedlegg 2.»
Dersom disse uttalelsene hadde vært grunnlaget for praksis i årene etter 2014, kunne feilpraktiseringen vært stanset flere år tidligere.
Rapporten fra 2014 reiser nye spørsmål
De nevnte sitatene reiser en rekke spørsmål som regjeringens granskningsutvalg ikke svarer på, men som er relevante for vurderingen av om det har vært utvist grov uaktsomhet. Dels er det ukjent hva som ellers sto: Hvordan var denne tolkningen av EØS-avtalen begrunnet? Forelå det en nærmere vurdering i vedlegg 2? Sto det noe om Nav kunne kreve forhåndsgodkjenning av utenlandsopphold, og om Nav kunne nekte å godkjenne langvarige utenlandsopphold i tilfeller der krav til aktivitet og kontakt med etaten var oppfylt? Var det noen som leste rapporten som også var kjent med tilbakebetalingskrav og straffeforfølgning av personer som hadde mottatt ytelser under opphold i andre EØS-land?
Dels er det også ukjent hva som skjedde med utredningen videre. Ble den delt med statsråden, og hvis ja, sørget statsråden for at sentral informasjon om trygdemottakernes rettigheter under opphold i utlandet ble delt med velferdsforvaltningen eller Stortinget? Dersom statsråden hadde tilgang til utredningen, var det utvilsomt en oppfordring til å dele utredningsarbeid både med direktoratet og Stortinget, da det i 2017 ble fremmet to proposisjoner og en stortingsmelding i statsråd som dels begrenset adgangen til å motta trygdeytelser under opphold i utandet og som informerte Stortinget om regjeringens arbeid knyttet til eksport av trygdeytelser.
Ble kunnskapen fra utredningen formidlet videre?
Det som er klart er uttalelsene om at «krav om faktisk opphold i Norge ikke kan gjøres gjeldende i EØS», og at «EØS-avtalen gir adgang til å oppholde seg i andre EØS-land forutsatt at kravene til aktivitet og kontakt med etaten er oppfylt», ikke ble videreformidlet til Stortinget i stortingsmeldingen om eksport av trygdeytelser sommeren 2017. Uttalelsene finnes heller ikke i proposisjonene om innstramminger i reglene om henholdsvis pleiepenger og arbeidsavklaringspenger, som ble fremmet med kort tids mellomrom vinteren 2017.
Etter det vi kjenner til er det heller ingen offentlige dokumenter som tilsier at disse uttalelsene ble videreformidlet til Nav, domstolene eller andre. Ikke før høsten 2019, da det var klart at flere tusen norske borgere urettmessig hadde fått store tilbakebetalingskrav og at noen også har blitt urettmessig anmeldt, tiltalt, dømt og straffet – etter å ha mottatt ytelser mens de oppholdt seg i utlandet.
Hvorfor bør ryddearbeidet skje for åpne dører?
I etterkant av store systemfeil skal ryddearbeidet tjene flere funksjoner. Feil som er gjort må rettes opp, man må hindre at lignende feil kan skje på nytt, og den generelle tilliten til systemet må gjenopprettes.
For ofrene kan åpenhet i oppryddingen også ha en bredere funksjon. De har fått livene sine endret: noen med store økonomiske krav mot seg, noen har ikke kunnet være sammen med nær familie, noen har sonet fengselsstraff. Å kunne se ryddearbeidet som gjøres, og så langt som mulig forstå hva som har gått galt, kan gjøre det enklere å forsone seg med de konsekvensene statens feil har hatt.
For regjeringen ser det likevel ut til at hensynet til å verne om interne arbeidsprosesser veier tyngre enn ansvaret for å opplyse offentligheten om en av de største rettsskandalene etter andre verdenskrig og hensynet til å gi ofrene den informasjon de trenger for å ivareta sine rettigheter.
En samlet opposisjon har tidligere reagert på regjeringens hemmelighold, og gått til det ekstraordinære skritt å vise til Grunnloven § 75 f for å få innsyn i aktuelle dokumenter. Regjeringens politiske flertall har likevel hindret opposisjonen i å se dem i kortene. Fra andre land vet vi at det å bruke politisk flertall for å begrense folkevalgt kontroll har vakt betydelig bekymring. I denne saken ser det ikke ut til å at dette er noe regjeringen frykter.
Regjeringen ser heller ikke ut til å frykte at ofrene for regjeringens egen urett må slå seg til ro med at sentrale spørsmål forblir ubesvart. Deres rett til sannhet ser ut til å være et moment som gjør lite inntrykk på regjeringen. Saken er fortsatt til behandling i Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Komiteen og stortingsflertallet står nå overfor et valg. Skal deler av den offisielle opprydningen etter den norske trygdeskandalen forbli bak lukkede dører, eller skal dørene åpnes slik at offentligheten sikres innsyn og ofrene får den informasjon de trenger for å ivareta sine rettigheter?
