Da EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 ble Norge del av EUs indre marked, et marked som kjennetegnes ved fri bevegelighet for varer, tjenester, personer og kapital på tvers av avtalestatenes landegrenser. Målsetningen om europeisk integrasjon, inkludert et fritt indre marked, er søkt realisert ved bruk av rettslige virkemidler som forbud mot handelshindringer, felles og harmonisert lovgivning.
Lovgivningen i Europa er imidlertid ikke totalharmonisert - EØS-statene har ikke identisk lovgivning. Reglene om fri bevegelighet åpner eksempelvis for at reklame retten mot det norske eller svenske markedet kan sendes fra Storbritannia, der reklamereguleringene er lempeligere, eller at foretak kan etableres i EØS-land der reglene om foretaksetablering er mer fordelaktige enn i landet virksomheten reelt skjer.
I disse situasjonene er reglene om fri bevegelighet et middel for å omgå nasjonal lovgivning. I andre tilfeller er de målet: Nasjonale regler om familieinnvandring er ofte strengere enn EØS-reglene. Ved å flytte til en annen EØS-stat kan EØS-avtalens regler om fri bevegelighet aktiveres ved retur til Norge. Et spørsmål som siden 1974 har gått igjen i avgjørelser fra EU-domstolen, er om situasjoner som de nevnte kan karakteriseres som misbruk av reglene om fri bevegelighet, slik at avtalestatene i disse tilfellene kan skjære gjennom og behandle forholdet som om det var et rent internrettslig anliggende, uten grenseoverskridende elementer.
Problemstillinger som disse er utgangspunkt for lunsjseminaret, som bygger på Brathovdes avhandling om misbruk av reglene om fri bevegelighet som ble levert til sensur ved fakultetet i juni i år.
Delta på faglunsjen via Zoom: https://uio.zoom.us/j/66161004734