Dommen i sak C-265/19 gjelder tolkningen av regelen om utøvende kunstneres og lydopptakprodusenters rett til vederlag i utleie- og utlånsdirektivet (direktiv 2006/115/EF) art. 8(2), og spørsmålet om vederlagsrettens anvendelse på utøvere og produsenter fra tredjeland. Dommen reiser spørsmål om forholdet mellom direktivet og medlemsstatenes reguleringsfrihet, og herunder også forholdet til en traktat, WPPT, som både EU og medlemsstatene har sluttet seg til. Traktaten gir bl.a. partene rett til å ta såkalte gjensidighetsforbehold, i en situasjon der tredjelandet har reservert seg mot vederlagsretten. EU-domstolen konstaterer i dommen at art. 8(2) gir vederlagsrett til alle utøvere og produsenter så lenge bestemmelsen ikke er avgrenset og EU ikke har tatt forbehold mot vederlagsrettens anvendelse overfor tredjeland. Herunder konstaterer domstolen at slikt forbehold faller inn under EUs eksklusive traktatkompetanse, og at den enkelte medlemsstat derfor ikke har kompetanse til å ta forbehold på egen hånd.
I forlengelsen av dommen kan det stilles spørsmål om bestemmelsen i utleie- og utlånsdirektivet art. 8(2) kan tolkes på samme måte i en EØS-kontekst. Homogenitetsprinsippet utfordres her bl.a. av at EUs eksklusive traktatkompetanse ikke gjelder for EFTA-statene, og at EFTA-statene ikke er forpliktet gjennom EØS-avtalen til å slutte seg til WPPT. Det hører med til historien at Norge ennå ikke har sluttet seg til denne traktaten, selv om slik tiltredelse lenge har vært varslet. Spørsmålet om tolkningen av bestemmelsen i utleie- og utlånsdirektivet har særdeles stor betydning for norsk rett på grunn av Kulturdepartementets lovforslag av 6. desember 2019, som innebærer at vederlagsretten etter åndsverkloven § 21 ikke vil gjelde lydopptak gjort av amerikanske produsenter.
Delta på faglunsjen via Zoom: https://uio.zoom.us/j/66161004734