Prinsippet om EØS-konform (eller "direktivkonform") tolkning er et tolkningsprinsipp som forplikter EØS-medlemsstatenes nasjonale domstoler å tolke nasjonal rett, så langt som mulig, i samsvar med EØS-retten. Høyesterett ga sin tilslutning til prinsippet i Rt. 2000 s. 1811 (Finanger I), men la til grunn at det ikke var holdepunkter for at prinsippet om direktivkonform tolkning slik det var utviklet i EU-retten, gikk lenger enn presumsjonsprinsippet i norsk rett, og gikk derfor ikke inn på spørsmålet om det går like langt i EØS-retten som i EU-retten. Avgjørelsen i Finanger I har dannet mønster for norske rettsanvenderes fremgangsmåte i senere saker, som i all hovedsak synes å forankre EØS-konforme tolkninger av norsk rett i det norske presumsjonsprinsippet.
Siden Finanger I har det imidlertid skjedd en utvikling i EU-domstolens praksis med hensyn til tolkningspliktens innhold og rekkevidde. I blant annet C-371/02 Björnekulla slo EU-domstolen fast at nasjonale domstoler må se vekk fra EU-stridige uttalelser i nasjonale forarbeider, og i C-441/14 Ajos at fast nasjonal rettspraksis ikke kan stå i veien for en EU-konform tolkning av nasjonal rett.
Disse avgjørelsene (og flere) gir grunnlag for en fornyet vurdering av hva prinsippene om EU/EØS-konform tolkning krever av nasjonale domstoler, herunder om de går «lenger» enn presumsjonsprinsippet i norsk rett, slik Høyesterett avviste i Finanger I. Som ledd i dette vil avhandlingen drøfte om tolkningsprinsippet har samme innhold og rekkevidde i EFTA-pilaren som i EU, eller om det på grunn av EØS-avtalens særpreg gjelder en annen og mer begrenset tolkningsplikt i EFTA-pilaren. Formålet med avhandlingen er å få klarhet i om norske rettsanvendere fortsatt utelukkende kan forholde seg til tradisjonelle, norske tolkningsprinsipper når de tolker EØS-konformt, eller om de i tolkningsprosessen må eller bør se hen til EØS-rettslige tolkningsprinsipper.
Delta via Zoom: https://uio.zoom.us/j/62922965180?pwd=UloxbTJscU1YWUk1VDZaUGkrSVVXZz09