"Oslo-modellen" er en av flere kommunale retningslinjer innen offentlige anskaffelser som har som sentralt formål å begrense arbeidslivskriminalitet og sosial dumping gjennom økt åpenhet og kontroll. Ett av virkemidlene har vært å begrense antall ledd i underleverandørkjedene. På nasjonalt nivå bestemmer anskaffelsesforskriften § 19-3 at for renholdstjenester og bygge- og anleggskontrakter skal underleverandørkjedene som hovedregel begrenses til to ledd.
ESA sendte i juni 2020 et åpningsbrev ("letter of formal notice") til norske myndigheter hvor det hevdes at begrensningene på leverandørkjedene i anskaffelsesforskriften § 19-3 er en uforholdsmessig restriksjon i strid med anskaffelsesdirektivene og tjenestefriheten. ESA bygger i vesentlig grad på EU-domstolens avgjørelse i C-63/18 Vitali. Mange, særlig i fagbevegelsen, har reagert på ESAs vurderinger, og frykter ta om forskriften ryker som EØS-stridig, vil også de forskjellige kommunale retningslinjene også ryke.
Stipendiat Trygve Harlem Losnedahl har skrevet en analyse av ESAs begrunnelse som er publisert hos EU Law Analysis. I europarettslunsjen vil han gjennomgå hvorfor han mener ESA feiltolker Vitali-avgjørelsen, og hvorfor den avgjørelsen ikke bør være til hinder for å opprettholde anskaffelsesforskriften § 19-3.
Delta via Zoom: https://uio.zoom.us/j/66290855867?pwd=aDFJSWtxa0N0NVNEQjJjelluYURyUT09