EØS-avtalens fortale pkt. 16 fastslår at EØS-avtalen ikke «begrenser avtalepartenes selvstendige beslutningsmyndighet eller deres kompetanse til å inngå traktater, med forbehold for bestemmelsene i denne avtale og de begrensninger som følger av folkeretten». Et spørsmål som kan reises er om mangelen på traktatkompetanse overfor tredjeland kan ha betydning for tolkningen av bestemmelser som er inntatt i EØS-avtalen uten forbehold. EFTA-domstolen mer enn antydet dette i sak E-2/97 Maglite [1997], ved en tolkning av varemerkedirektivet «i en EØS-kontekst». Dommens resultat ble fraveket ni år senere i E-9 og 10/07 L’Oreal [2008], etter at EU-domstolen hadde tolket direktivet motsatt i en EU-kontekst. Det er likevel tvilsomt om EFTA-domstolen her vek tilbake fra sine argumenter om traktatkompetansens betydning for tolkning av EU-direktiver «i en EØS-kontekst».
Spørsmålet kommer på spissen etter EU-domstolens (storkammer)dom i sak C-265/19 RAAP [2020], som også gjelder immaterialrettigheter. Dommen har vært presentert og diskutert på europarettslunsj tidligere, men professor Ole-Andreas Rognstad vil i dette innlegget gå nærmere inn på de spesifikke EØS-rettslige spørsmålene denne dommen reiser, i lys bl.a. av Maglite og L’Oreal-sakene. Problemstillingen kommer på spissen i norsk rett som følge av en foreslått endring i åndsverkloven, men er av generell interesse og på ingen måte begrenset til immaterialretten.
Delta via Zoom: https://uio.zoom.us/j/66290855867?pwd=aDFJSWtxa0N0NVNEQjJjelluYURyUT09