EU-rettens betydning for nasjonalstatenes adgang til å fastsette nasjonale regler om erverv og tap av statsborgerskap

Europarettslunsj med innledning fra Lucy Isabelle Klæboe Furuholmen, stipendiat ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo.

Bildet kan inneholde: identitetsdokument, pass, gjøre, magenta, materiell egenskap.
Foto: Pixabay / Tumisu

I utgangspunktet er det opp til hver enkelt stat å fastsette nasjonale regler for erverv og tap av statsborgerskap.  Statsborgerskap i en av EU-statene medfører imidlertid at borgeren også innehar unionsborgerskap jf. TFEU artikkel 20. Unionsborgerskapet gir individet rettigheter, herunder anledning til å bevege seg fritt mellom medlemsstatene jf. TFEU artikkel 21. Unionsborgerskapet må videre ses i sammenheng med direktiv 2004/38/EF (unionsborgerdirektivet).

Siden C-135/08 Rottmann [2010] har EU-domstolen kommet med flere avgjørelser om unionsborgerskap som kan ha betydning for nasjonalstatenes frihet til å fastsette vilkår for erverv og tap av statsborgerskap. Både C-135/08, C-221/17 og C-118/20 har betydning i denne sammenheng. I lunsjen vil avgjørelsene presenteres, og det vil sies noe om hvilken betydning avgjørelsene har for nasjonalstatenes adgang til å ha nasjonale regler, sammenholdt med andre folkerettslige forpliktelser på statsborgerrettens område.

Delta via Zoom: https://uio.zoom.us/j/66290855867?pwd=aDFJSWtxa0N0NVNEQjJjelluYURyUT09

Publisert 9. feb. 2022 09:49 - Sist endret 12. mai 2022 13:17