Til daglig arbeider doktorgradsstipendiat ved SMR, Rozemarijn van der Hilst, med en avhandling om hvordan Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) håndhever Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK)s artikkel 8 – om retten til privatliv i antiterrorkonteksten. Spesielt er hun opptatt av hvordan sentrale begreper, som privatliv og sikkerhet, oppfattes og anvendes.
Overvåking og menneskerettigheter
Det nylig avsluttede internasjonale forskningsprosjektet DETECTER, der van der Hilst har vært norsk og SMR-representant sammen med professor Geir Ulfstein, har foretatt en grundig undersøkelse av ulike tiltak for å forhindre/begrense terror, så som overvåkning, scanning av hele kroppen og andre biometriske data, registrering av datatrafikk, etc. utfra et menneskerettslig og etisk perspektiv. Arbeidet har resultert i en serie anbefalinger hva angår endringer av regelverk og praksis, i tillegg til tiltak som skal øke bevisstheten om menneskerettslige forhold hos dem som står for overvåkningen. Det har dessuten vært hevdet at DETECTER har påvirket den Europeiske debatten som gjør at kroppsscreening i dag er ikke noe nakenshow der de mest intime deler av kroppen ble gjengitt.
-Jeg har vært spesielt opptatt av forholdet mellom overvåkning og menneskerettslige bestemmelser, sier van der Hilst, som fortsetter:
Bildet er mangfoldig – og komplisert
- Overvåkningsteknologien kan både medføre en krenkelse av privatlivet, men også være en beskyttelse. For eksempel overgrep fra myndighetene, som gjennom overvåkningsteknologien vil bli bedre dokumentert. Derfor kan den samme teknologien kan både øke tilliten til myndighetene, dersom den brukes godt, og svekke tilliten til myndighetene dersom teknologien brukes med uforstand.
Dessuten kan teknologien være så kompleks at den fører til nye utfordringer. En slik utfordring kan være at lovverket ikke alltid er oppdatert i takt med teknologisk utvikling. Dette kan igjen føre til at anti-terror myndigheter blir usikre på hva slags teknologi de kan bruke og hvordan de kan bruke den på en lovlig måte.
Bildet er altså mangfoldig, og komplisert.
DETECTER – et feltarbeid
- Det er disse erkjennelsene som har vært nyttig for meg også i forbindelse med doktorgradsarbeidet, som i hovedsak er finansiert gjennom DETECTER, fortsetter van der Hilst.
-Går det an å si at arbeidet ditt i DETECTER har vært et slags feltarbeid for avhandlingen?
-Ja, det har vært veldig nyttig å være i kontakt med de som bruker anti-terror teknologien i sin hverdag. De har ofte andre bekymringer enn oss akademikere. Jeg synes det er en interessant å få frem flere forskjellige synspunkter, juridiske og praktiske, i min avhandling, som er en refleksjon over enkelte sentrale begreper og EMDs anvendelse av disse.
-Som?
- «Sikkerhet» for eksempel. Det finnes en faktisk sikkerhet, og en som er opplevd. Man kan eksempelvis argumentere for at graden av faktisk sikkerhet i Norge ikke endret seg i særlig grad fra før 21. juli til etter 23. juli 2011. Men den opplevde sikkerheten endret seg nok sterkt for mange.
Felles for begrepene van der Hilst reflekterer over er at de, som «terrorisme», «sikkerhet» og «privatliv» ikke kan sies å være underkastet noen enhetlig, universell definisjon. De oppfattes nok dessuten ulikt, fra menneske til menneske, fra land til land. Hvordan vurderer EMD viktigheten av personvern i en anti-terror kontekst?
Rozemarijn van der Hilsts svar på dette, i form av en avsluttet doktorgradsavhandling, vil foreligge om et års tid.
Om DETECTER:
DETECTER var finansiert av EUs 7. rammeprogram for forskning og utvikling.
Norsk senter for menneskerettigheter var én av sju partnere på prosjektet, som ble ledet fra University of Birmingham.