Dette sier førsteamanuensis Vibeke Blaker Strand ved Norsk senter for menneskerettigheter. Sammen med professorene Anne Hellum og Kirsten Ketscher deltar hun i forskergruppen Rettigheter, individer, kultur og samfunn (RIKS).
14. oktober inviterer de til seminar, der de stiller spørsmålet: Hvordan styrke det materielle og prosessuelle vernet mot individuell, sammensatt og strukturell diskriminering?
-Forenkling av lovverket kan være et gode, men enkelte ganger forsvinner det berømte barnet med badevannet, sier Blaker Strand.
- - Den opprinnelige likestillingsloven redegjorde i detalj for ulike diskrimineringsscenarier, særlig gjennom lovens hovedbestemmelse om forbud mot diskriminering. I forenklingens navn er flere av disse utelatt i den nye lovpakken som ble vedtatt i 2013. Resultatet er at denne pakken, totalt sett, blir et mindre presist redskap i arbeidet for å fjerne diskriminering fra samfunnet, ikke minst diskriminering basert på kjønn.
Fire ulike lover
I 2008 forelå det fire lover som omhandlet vern mot diskriminering. I tillegg til likestillingsloven 1978 om kjønnsdiskriminering, regulerte diskrimineringsloven av 2005 spørsmål om diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn. Diskriminering- og tilgjengelighetsloven 2008 omhandlet diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne og den fjerde, arbeidsmiljøloven 2005 inneholdt et eget kapittel om diskriminering på grunn av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering eller alder i arbeidsforhold.
Uoversiktlig
- Systemet med flere lover på diskrimineringsfeltet har vært kritisert for å være uoversiktlig og vanskelig tilgjengelig, sier Blaker Strand.
I juni 2007 ble Diskrimineringslovutvalget nedsatt. Utvalget skulle utrede forslag til en helhetlig lov om vern mot diskriminering i Norge, noe den foreslo i sin hovedutredning NOU 2009:14 «Et helhetlig diskrimineringsvern».
-Utvalgets arbeid viste tydelig at det er en grunnleggende spenning mellom ønsket om forenkling og behovet for å utforme lovbestemmelser som ivaretar særegenheter for de ulike diskrimineringsgrunnlagene.
Stoltenberg II-regjeringen gikk våren 2013 imot utvalgets hovedforslag om en felles lov og besluttet å opprettholde systemet med mange lover.
Sommeren 2013 vedtok Stortinget en hel pakke med lovendringer på diskrimineringsfeltet. Likestillingsloven 1978 ble erstattet av likestillingsloven 2013, diskrimineringsloven 2005 ble erstattet av diskrimineringsloven om etnisitet 2013, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 2008 ble erstattet av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 2013 og det ble vedtatt en ny diskrimineringslov om seksuell orientering.
Ønsket forenkling
Samtidig som regjeringen ønsket å beholde systemet med flere lover, ønsket den også å oppnå en del av den forenkling som stod sentralt i Diskrimineringsutvalgets lovforslag. Dette ble ansett å kunne ivaretas gjennom at enkeltbestemmelser ble utformet likest mulig i de ulike diskrimineringslovene. På enkelte områder gikk regjeringen lenger i å forenkle enn Diskrimineringslovutvalget hadde foreslått.
-Det er denne beslutningen som har gjort at vi i dag, spesielt når det gjelder spørsmål om likestilling mellom kjønnene, etter min mening har fått en lov som er et dårligere redskap i arbeidet mot diskriminering enn den loven vi hadde, sier Vibeke Blaker Strand.
Presisjon er viktig
- En lov om likestilling må utformes slik at den er forståelig – og kan brukes av – de som arbeider med likestillingsspørsmål i praksis, for eksempel av personer som jobber i organisasjonslivet, av aktivister, politikere, journalister, advokater, lovhåndhevere og forskere med ulik faglig bakgrunn. Ikke minst må loven kunne brukes av alle dem som er utsatte i forhold til å oppleve, eller har opplevd, diskriminering.
Dette krever at lovteksten er utformet med et presisjonsnivå som skaper tydelighet og forutberegnelighet. Hensikten har ikke vært å svekke vernet mot diskriminering, og det fremheves at vernet skal tolkes på samme måte som tidligere. Ved forenklingen som har funnet sted er det nå imidlertid fare for at det kun er spesialister på feltet som klarer å forstå reglenes reelle innhold , fordi det reelle innholdet ikke kan leses ut av loven, men forutsetter at man kjenner til innholdet i den gamle loven.
Ny regjering – tre mulige veier
-Skifte av regjering samt løfter fra de som nå har kommet i posisjon gjør at vi kan vente forandringer, sier Blaker Strand.
-Vi må bare sikre at disse forandringene blir til det bedre, og ikke at det blir enda verre, fortsetter hun.
- Det sentrale spørsmålet på diskrimineringsfeltet er, slik jeg ser det, ikke først og fremst spenningen mellom hvorvidt det bør innføres én eller flere lover. Det er heller spenningen mellom forenkling og ivaretakelse av særegenhet for det enkelte grunnlag.
Vibeke Blaker Strand peker ut tre mulige veier å gå:
- Særegenhet kan ivaretas dersom man opprettholder løsningen med flere lover på diskrimineringsfeltet. Likestillingsloven av 2013 kan justeres på flere punkter tilbake mot 1978-loven.
- Én lov med flere kapitler vil imidlertid også kunne være et alternativ. Ikke minst dersom den utformes på en måte som ivaretar særegenhetene til det enkelte grunnlag, om man er villig til å gjøre hvert kapittel, som fokuserer på hvert sitt grunnlag, detaljert nok.
- Og et tredje alternativ kan være å beholde en egen lov om likestilling mellom kjønnene, mens øvrige diskrimineringsgrunnlag inntas i en felles lov.
Uansett, et viktig oppklaringsarbeid gjenstår, og utgjør en klar utfordring til regjeringen! Det foreligger et stort potensiale for ytterligere styrking av vernet mot diskriminering i Norge.