Boken utkom på Cambridge University Press for et par år siden. Den har blitt så godt mottatt at den nå sendes ut på nytt, i en prisgunstig paperback-versjon. Dermed gis stadig større lesergrupper anledning til å gjøre seg kjent med innholdet i denne viktige antologien, som professor Zyberi altså har redigert.
FNs daværende generalsekretær Kofi Annan utfordret i 2000 Generalforsamlingen til å svare på hvordan FN skulle møte kriser dersom humanitær intervensjon blir ansett som brudd på folkeretten. Canada tok utfordringen og etablerte i september samme år Den internasjonale kommisjon for intervensjon og statssuverenitet.
«Responsibility to protect»
Kommisjonens rapport, Responsibility to Protect, introduserte begrepet «ansvar for å beskytte». Hovedbudskapet i rapporten var at suverene stater har et ansvar for å beskytte egne borgere mot folkemord, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten. Dette ansvaret ble bekreftet av Generalforsamlingen i 2005. Det ble videre utvidet til å beskytte hele befolkningen, ikke bare statsborgere, fra grusomme forbrytelser. Når stater er uvillige eller ikke i stand til å ta dette ansvaret, har verdenssamfunnet et kollektivt ansvar for å gripe inn. Vi står overfor et begrepsskifte – statssuverenitet (ikke- innblandingsprinsippet) regnes ikke lenger som absolutt. Nå er det mer nærliggende å si at stater har betinget suverenitet og at beskyttelse av individer har fått en høyere prioritet. Men hvordan vet aktører når man kan og bør gripe inn?
Institusjonenes rolle
- Det finnes mye litteratur om ansvaret for å beskytte, men lite er skrevet om hvilken rolle internasjonale og nasjonale institusjoner kan og bør spille. Boken undersøker både rollen til, og handlingsrommet til det som noe upresist betegnes som «det internasjonale samfunnet», sier professor Zyberi.
-Blandingen av ulike aktører inkluderer ikke bare diverse FN-organer, som er naturlige fokuspunkter, men også et betydelig antall ulike regionale og nasjonale organer – og organisasjoner. Følgelig analyserer boken, med et institusjonelt perspektiv, den mulige rollen til statene, de viktigste politiske FN-organene, viktige regionale organisasjoner, de viktigste internasjonale rettsinstansene og sivilsamfunnet.
En bok – fem deler
Boken er delt inn i fem deler, den første tar for seg teoretiske og praktiske perspektiver på ansvaret for å beskytte. Deretter følger fire ulike deler, som henholdsvis ser nærmere på FN-systemet, regionale organisasjoner og sikkerhetsorganer, internasjonale rettsorganer og –tribunaler og regionale beskyttelsesmekanismer.
-Ved å ta for seg et såpass bredt utvalg av aktører som på ulike vis er engasjert i å realisere dette «ansvaret for å beskytte», ønsker vi å gi et dekkende bilde av de relevante institusjonelle mekanismer og prosedyrer som finnes for å realisere ansvaret, sier Zyberi. Han har samlet over 25 internasjonalt ledende forskere som bidragsytere til antologien.
Forbedringer og erfaringer
-Mange av bidragsyterne har også undersøkt og foreslått mulige metoder for å styrke systemet med å sikre og forbedre de eksisterende beskyttelsesmekanismene, sier Zyberi.
-Bredden i diskusjonen, samt erfaringer fra ulike land som Sudan, Kenya, Libya, Elfenbenskysten og nå senest Syria har gitt oss mulighet til å etablere en klarere forståelse av eksisterende institusjonelle muligheter og begrensninger i arbeidet med å sikre befolkningen mot overgrep og forbrytelser.
Konfliktens røtter må identifiseres
Det som tydelig fremgår av våre undersøkelser, er at de ulike institusjonelle bestrebelsene på å operasjonalisere ansvaret for å beskytte varierer betydelig fra den ene organisasjonen til den andre. I den forbindelse er det viktig å identifisere årsaken, og røttene til en konflikt før den eskalerer ut av kontroll, sier Zyberi. Som påpeker at dette «ansvaret for å beskytte» har fått både styrket oppmerksomhet og aksept siden begrepet ble lansert i 2001. Dette til tross for en litt uklar juridisk status, noe som også påpekes og drøftes i boken.
- Dessverre viser eksempelet Syria at selv i kjølvannet av alvorlige forbrytelser blir ansvaret for å beskytte urealisert. Særlig når hensynet til stormaktene står sentralt. Dette betyr i praksis at situasjonen har ikke endret seg mye siden Den kalde krigen.
-Det som står fast, er at selve operasjonsmodellen – ansvar for å beskytte – må opptas og synkroniseres i nasjonale og regionale, såvel som internasjonale mekanismer dersom man ikke bare skal få frem nye utfordringer, men også muligheter, sier Gentian Zyberi.