Det uforståelige brevet
Mange har opplevd å motta brev fra det offentlige som de ikke skjønner bæret av. Ta for eksempel denne formuleringen – hentet fra Språkrådets samling av uforståelige gullkorn – hvor et statsorgan forsøker å forklare hva som skjer når en pensjonist har fått utbetalt for mye:
«Trekk etter nr. 1 og nr. 3 avbryter foreldelse etter lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer. Dersom slikt trekk opphører, varer virkningen av avbrutt foreldelse i ett år etter at trekket opphørte.»
Formuleringer som denne er årsaken til at språket i offentlige tekster har vært viet mer oppmerksomhet, særlig de siste 15 årene. Prosjektet “Klart språk i staten” – et samarbeid mellom Språkrådet og Kommunal og moderniseringsdepartementet – startet opp i 2008. Siden den gang har en rekke klarspråkprosjekter dukket opp, blant annet her på juridisk fakultet og i domstolene.
Prosjektene begrunnes med at klarspråk fremmer demokrati og rettssikkerhet. Dessuten kan det være ressursbesparende, for eksempel dersom det fører til at forvaltningen mottar færre spørsmål og henvendelser, fordi brukerne forstår informasjonen som blir gitt.
Klarspråklige skriveråd
I det siste har klarspråk også inntatt akademia. En av dem som har forsket mye på klarspråk er retoriker og statsviter Ida Seljeseth. I 2013 skrev hun en masteravhandling om klarspråkarbeidet i NAV. Siden den gang har hun forfulgt prosjektet videre, og forsker nå på hvordan klarspråkarbeidet endrer den institusjonelle maktutøvelsen i Norge.
På spørsmål om hva man kan gjøre for å skrive klart og forståelig forteller hun at noen klassiske klarspråklige skriveråd ofte kan ha mye for seg. For eksempel bør man unngå kansellistilen, kjennetegnet ved en opphøyet og høytidelig språkdrakt, med innfløkte lange setninger, vanskelige ord, utstrakt substantivering og passivt språk. Det er et juridisk stammespråk som er lite tilgjengelig for folk flest.
Kjennetegn ved kansellistil
-
Lange og kompliserte setninger med mange innskudd
-
Upersonlige uttrykksmåter ("man" og "en", passiv)
-
Substantivtunge setninger
-
Partisippformer ("foreliggende", "beliggende", "hjemmehørende", "gjeldende")
-
Innskutte komplekse ledd
-
Enkel bestemmelse ("denne bok", "dette dokument")
-
Stive og foreldede ord og uttrykk ("beføyelse", "dog")
Eksempel: “Det vises til forvaltningsloven § 32 hvoretter bestemte formmessige krav forutsettes oppfylt før klage kan undergis realitetsbehandling av klageorgan. Det innsendte brev vurderes ikke å oppfylle de nødvendige formvilkår, da brevet etter sitt innhold ikke inneholder opplysning om den ønskede endring, i henhold til litra d.”
I stedet kan man følge rådene i Språkrådets klarspråkplakat “Vær klar”: Bruk korte fremfor lange ord, bruk et aktivt språk, og del opp lange setninger – for å nevne noe. Kort sagt dreier det seg om å holde språket enkelt og dermed forståelig.
Skinnklarspråklighet
Men selv om de klarspråklige skriverådene har mye for seg, mener Seljeseth at rådene ikke alene er tilstrekkelige. I løpet av avhandlingsarbeidet har hun intervjuet norske klarspråkeksperter om blant annet det som kan kalles “skinnklarspråklighet”.
– Informantene mine beskriver det vi kan kalle “skinnklarspråklighet” som at teksten følger alle de klarspråklige skriverådene, men at teksten likevel er uforståelig. Mest problematisk er det når leseren tror hun forstår fordi hun jo forstår ordene og setningene, men misforstår eller ikke forstår nyansene i saken.
Hun forteller at dette har sammenheng med at ord får sin mening i kontekst. Dersom mottakeren for eksempel mangler kjennskap til fagtermers spesifikke betydninger, holder det ikke å bare forenkle formuleringer med enkle skriveråd. Ordet “klage”, for eksempel, er i sin alminnelighet forståelig for vanlige folk. I en forvaltningsrettslig kontekst har ordet imidlertid en svært spesifikk betydning. Dette er det viktig at borgeren kjenner til, sånn at han eller hun for eksempel forstår hva man kan klage på.
Sjangerbevissthet
Seljeseth poengterer derfor at skriverådene må kombineres med sjangerbevissthet.
– Informanten min i barne- og familiedepartementet bruker mange slike klarspråklige skriveråd, og har nytte av dem. Men det er i kombinasjon med en grundig forståelse for ulike myndighetssjangere og hva som er formålet med dem.
For å skrive klart og forståelig må man altså være sjangerbevisst. Hva dette innebærer forklarer sakprosaprofessor Johan Tønnesson nærmere i #SkrivRett nr. 1.
Forskjell på forståelighet og rettssikkerhet
Seljeseth mener også at man skal være forsiktig når man forenkler myndighetstekster. Hun forklarer at idealet om at teksten skal være enklest mulig å forstå kan gå på bekostning av rettssikkerheten.
– Ideen om at myndighetene skal gi enkle beskjeder er knyttet til en forståelse av myndighetene som ufeilbarlige og objektive. I et demokratisk samfunn er det imidlertid helt grunnleggende at myndighetene ikke er ufeilbarlige og objektive. Myndighetstekster er ikke bare beskjeder og informasjon, de er beslutninger, politiske dokumenter, vurderinger, utredninger og uttrykk for særinteresser. Myndighetstekster er maktutøvelse, slår hun fast.
Om myndighetene gjør en feil, er det viktig at teksten er tilstrekkelig nyansert til at borgeren kan avdekke feilen, enten selv eller med profesjonell hjelp.
– Ta for eksempel et skjema fra NAV. I skjemaet er det en rekke felter hvor du kan fylle ut bestemte opplysninger. Disse feltene bestemmer hva som regnes som relevant for å fatte et vedtak. Dersom skjemaet er for enkelt utforma, kan det hende at det ikke plukker opp viktig informasjon. Resultatet kan på den ene siden være at borgeren ikke opplever å bli hørt, og på den andre siden at Nav fatter et feilaktig vedtak.
Løsningen på dette er, ifølge Seljeseth, både å sørge for skjemaer som oppfordrer til å gi relevant tilleggsinformasjon, og å skrive vedtaksbrev som er så grundige at borgeren kan undersøke om andre opplysninger kan være relevante. Da må vi, i tillegg til å være bevisste på hva myndighetene vil formidle, tenke over hva borgeren trenger for å gi relevante svar og dermed ivareta sine interesser. Riktignok kan skjemaet og vedtaksbrevet i så fall kreve mer av leseren, men til gjengjeld styrkes rettssikkerheten.
Klarspråk og demokrati
Men klarspråk er ikke bare ment å styrke rettssikkerheten. På juridisk fakultets klarspråksider kan man for eksempel lese at “et klart og forståelig juridisk språk er med på å styrke demokratiet og rettssikkerheten”. Men her gjelder det ifølge Seljeseth å holde tunga rett i munnen. – Det er ingen automatisk sammenheng mellom klarspråk og demokrati, innvender hun.
For det første må vi være sjangerbevisste, mener hun: – En innkalling til tannlegetime er ikke demokratisk relevant. Her dreier det seg om å gi beskjeder som gjør at folk kommer til riktig sted til riktig tid og har forberedt seg på riktig måte.
For det andre må vi skille mellom rettssikkerhet og demokrati. – Det som gjør deg til en god deltaker i demokratiet, og i stand til å ytre deg politisk, er ikke nødvendigvis det samme som lar deg ivareta din egen rettssikkerhet, mener Seljeseth. For eksempel er det viktig for rettssikkerheten at borgeren forstår hvordan man klager og hva man kan klage på, men det har mindre med demokrati å gjøre.
Og om klarspråk fører til at tekstene forenkles i en slik grad at borgerne får mindre kunnskap, kan klarspråkarbeid snarere hemme demokratiet, mener Seljeseth. Hvis man for eksempel tar ut faglige uenigheter fra en offentlig utredning for å gjøre den enklere å lese, gjør man det samtidig vanskeligere å finne gode motargumenter.
Et råd til fremtidige klarspråkskribenter
Dagens jusstudenter vil om få år tre ut i arbeidslivet. For mange av disse vil en sentral arbeidsoppgave være å forfatte dokumenter innenfor en mengde juridiske sjangere. På spørsmål om hun har én oppfordring til disse fremtidige klarspråk-skribentene, oppfordrer Seljeseth til mottakerbevissthet.
– Det er viktig å ta hensyn til hva leseren kan og vet fra før. Det er også viktig å tenke grundig gjennom hva en god leser skal kunne gjøre med teksten. Dersom leseren skal møte i retten, må hun forstå hvor og når og hva hun bør gjøre i forkant. Dersom leseren skal kunne vurdere om et vedtak er riktig, må teksten skape en leser som vurderer og redegjøre for grunnlaget for vedtaket på en forståelig måte.
Denne artikkelen er nr. 2 av 7 i artikkelserien #SkrivRett om juridisk språk og skriving. I hver artikkel møter vi en sentral fagperson som forteller om et bestemt tema, innenfor emnet juridisk språk og skriving.