Kronikken var publisert i Dagsavisens papirutgave 2. februar 2011. Under gjengis første del av kronikken, med forfatterens tillatelse.
Pelsdyroppdrett og politikk
Som svar på fjorårets avsløringer fra pelsfarmer har landbruks- og matminister Lars Peder Brekk gjentatt at han vil gjøre det han kan for å bedre dyrevelferden. Samtidig forsikrer han oss om at Norge har en av verdens mest moderne dyrevelferdslover. Statsrådens lovord er kanskje oppriktige, men uttalelsene villeder om innholdet i den dyrevelferdspolitikken han er talsmann for.
Kritikken mot pelsdyroppdrett påpeker at sår, skader og avrevne kroppsdeler på dyr i pelsfarmer må sees for hva det er; symptomer på grunnleggende problemer ved en industrialisert produksjonsform basert på å holde ville rovdyr i bur. Samtidig kan pelsdyroppdrett sees som symptom på et grunnleggende problem ved menneskers forhold til pelsdyr (og andre produksjonsdyr): juridisk sett er de menneskers eiendom, økonomisk sett er de varer eller produksjonsenheter og politisk sett fungerer de ofte som et distriktspolitisk virkemiddel. Samlet sett legger disse tre strukturelle faktorene helt avgjørende føringer og begrensninger på hva «god dyrevelferd» kan bli i offentlig dyrevelferdspolitikk. Den offentlige dyrevelferdspolitikken er i hovedsak mer næringsvennlig enn dyrevennlig.
Rammevilkårene for ”god dyrevelferd”
I dyrevelferdspolitikken og Brekks uttalelser defineres «god dyrevelferd» for produksjonsdyr gjennom en avveining mellom hensyn til dyrenes interesser og menneskers interesse av å bruke dyr til næringsvirksomhet. Hvordan denne avveiningen gjøres blir det sagt lite om. Andre kilder viser derimot hvordan avveiningen mellom næringshensyn og dyrevelferdshensyn praktiseres, og illustrerer samtidig hovedproblemet i dyrevelferdspolitikken. Studier av rettspraksis og forarbeider til dyrevelferdsloven påviser en gjennomgående trend: menneskers økonomiske interesse av å bruke pelsdyr (og andre produksjonsdyr) tillegges hele tida større vekt enn dyrenes interesse av å leve og unngå lidelse. Dermed er det fungerende prinsippet – i dyrevelferdspolitikken og i praktisering av loven – at pelsdyr lovlig kan utsettes for smerte og frihetsbegrensninger fordi det gir økonomisk inntjening for pelsdyrnæringen. Pelsfarmene er et middel for økonomisk inntjening, som blir forsøkt legitimert ved en påstått distriktspolitisk nyttefunksjon. Dette gjenspeiler at distriktspolitikken overstyrer dyrevelferdspolitikken.